“Hold kjeft,” brølte mannen og slengte kofferten på gulvet. “Jeg drar fra deg og dette sumpet du kaller et liv.”
“Sumpe?” Solveig snudde seg sakte fra komfyren, der potetene stekte til middag.
“Dette sumpet har holdt liv i moren din i tjue år mens hun pendlet mellom leger. Har du glemt det?”
“Hva har mor med dette å gjøre? Ikke rør henne!”
“Jo, det har alt å gjøre, Eirik. Mens du ‘gjorde store forretninger’ i Oslo, satt jeg her med din lammede mor. Bytte bleier, hvis du ikke visste det.”
Eirik sto i døren til deres toroms leilighet i en Grorud-blokk, kledd i ny dress med kofferten ved føttene. Så fin hadde ikke Solveig sett ham på lenge trimmet, solbrun, luktet av dyrt parfyme. Ikke som før, når han kom hjem fra fabrikken, dekket av maskinolje.
Hun husket hvordan de møttes. Dans i arbeiderklubben, han ung verktøymaker, hun fra regnskapsavdelingen. Han snurret henne rundt til «En glad calypso om våren», hvisket tull i øret hennes. Så en enkel bryllup, tretti gjester, potetsalat og «Bergen Brygg». Svigermor gråt av glede og klemte henne: «Takk, kjære, for at du temmet min lille Eirik.»
Temmet. Tjueto år levde de sammen. Fikk datteren, Ingrid. Nå studerte hun medisin, levde på stipend og mors ekstrajobb. Eirik hadde ikke gitt penger de siste tre årene alt gikk til «forretninger». Hvilke forretninger? Solveig skjønte det aldri. Før ville han åpne et bilverksted, så prøvde han seg på transportvirksomhet. Alt gikk i vasken.
“Du forstår bare ikke,” Eirik tente en sigarett rett i gangen. “Jostein har tilbudt meg jobb i Oslo. Han har en bilvaskjede, vil ha meg som sjef. Leier leilighet til å begynne med.”
“Skal du reise alene?” Solveig tørket hendene på forkleet. Henda skalv, men stemmen var rolig.
“Nei.” Eirik så bort. “Med Hanne. Hun hun forstår meg. Tror på meg.”
Hanne. Solveig hadde visst om henne i tre måneder. Sett meldingene på telefonen hans mens han dusjet. «Katt», «kanin», «savner deg». Tjueåtte år «katt». Selger på en bilforhandler, der Eirik så etter en bil. På lån, forresten, som Solveig fremdeles betalte av sin lærerlønn.
“Hva med Ingrid?” spurte Solveig. “Din datter. Hun tar eksamen om ett år.”
“Hun blir voksen, hun skjønner. Jeg orker ikke mer. Jeg er førtiffem, Solveig. Jeg er ung, jeg kan endre alt.”
Solveig gikk til vinduet. Nede i gården hengte naboåsen Kari opp vasketøy. Hun så Solveig i vinduet og vinket. Kari visste alt. Visste om Hanne, visste at Eirik bare kom hjem for å sove de siste seks månedene. Syndet på henne og kom med kaker: «Hold ut, Solveig.»
“Husker du,” sa Solveig stille, “da Ingrid var fem og ble syk? Lungebetennelse, legene hadde ikke tro. Du jobbet dobbelt for å tjene til medisiner. Jeg satt ved senga hennes døgnet rundt. Du sa da: Vi er en familie, Solveig. Vi klarer alt sammen.”
“Det var lenge siden.”
“Bare femten år. Eller da din mor fikk slag? Hvem fulgte henne til legen? Hvem våket om natten, snudde henne hver andre time for å unngå liggesår? Jeg, Eirik. Mens du fant unnskyldninger jobb, forretninger. Hvilke forretninger? Du jagde allerede etter den drømmen da.”
Eirik slukket sigaretten på vinduskarmen. Solveig rynket pannen ny vinduskarm, hun hadde spart i måneder for den.
“Du husker alltid alt,” sa han irritert. “Alt det negative. Men det gode? At jeg tok deg med til stranden?”
“For ti år siden. Til Hvalstrand. I én uke.”
“Det er aldri nok for deg!”
Solveig snudde seg mot ham. Tårene presset på, men hun slapp dem ikke løs. Ikke nå.
“Vet du hva, Eirik? Dra. Dra til din Hanne. Men én ting skal du vite. Din mor passet jeg på til slutten. To år lå hun her, to år matet jeg henne med skje, vasket henne, ga henne medisiner. Hvor var du? På jobb? Hvilken jobb, Eirik? Du har ikke hatt fast arbeid på fem år. Drømte om å bli rik.”
“Jeg prøvde! Jeg forsøkte for familien!”
“For familien?” Solveig lo kort. “Ingrid jobber nattskift som sykepleier på sitt siste år for å ha råd til bøker. Fordi pappa ville bli forretningsmann. Jeg tok dobbeltvakter på skolen og holdt privatundervisning. For hvem prøvde du?”
Eirik tidde, knuget kofferthendelen.
“Vet du det morsomme?” fortsatte Solveig. “Din mor sa til meg før hun døde: Tilgi ham, kjære. Han er svak. Alltid vært svak. Takk for at du holdt ut. Jeg skjønte det ikke da. Nå gjør jeg det.”
“Våg ikke!” Eirik eksploderte. “Våg ikke å si jeg er svak! Jeg kveles her! I denne leiligheten, i denne byen, med deg! Du begraver meg med din perfeksjon!”
“Min perfeksjon?” Solveig lo plutselig. Tørt, bittert. “Jeg har bare holdt kjeft de siste årene. Holdt kjeft når du kom hjem full. Holdt kjeft når penger forsvant fra sparekassa til dine prosjekter. Holdt kjeft når du luktet av fremmed parfyme. Tenkte du ville komme til fornuft. Familie, liksom.”
Hun åpnet skapet, tok fram en mappe. Eirik stivnet.
“Hva er det?”
“Skilsmissepapirer. Laget for en måned siden. Ventet bare på at du skulle bestemme deg. Eller jeg. Men du gikk først flott. Signer.”
Eirik stirret på papirene.
“Du du visste?”
“Jeg er ikke dum, Eirik. Jeg ga deg en sjanse. Og meg selv kanskje jeg tok feil. Jeg gjorde ikke det.”
“Leiligheten” begynte han.
“Leiligheten er min. Stod på min mor, gikk i arv til meg. Du er folkeregistrert her, men har ingen rett til den. Prøv i retten, men problemet er du har ikke hatt fast jobb på tre år. Vil du betale barnebidrag til Ingrid?”
“Hun er myndig”
“Hun er heltidstudent. Bidrag er påkrevd til hun er ferdig. Familievernloven, hvis du lurer.”
Eirik grep pennen, signerte papirene med et strek. Kastet mappa på bordet.
“Ferdig? Fornøyd? Tjueto år i vasken?”
Solveig så på ham. Gråhet i tinningene, rynker ved øynene. En gang elsket hun ham. En gang var han hennes. Nå en fremmed.
“Ikke i
