Jens smelte døra i oppgangen hardt, og den kalde skumringen sivet inn i den mørke gangen. Da han kom inn i leiligheten, var det ingen av de vanlige lydene ingen smell, ingen tramp, ingen glad hilsen. Bare en lav klikk fra låsen og nesten uhørlige skritt på gangmatta.
Vera, som sto ved komfyren og stekte poteter, kjente en bølge av uro. Hun stivnet med stekesleiven i hånden og lyttet mot den uvanlige, tyngende stillheten. Ingen lyd av støvler som slo i gulvet, ingen rasling fra jakken hans, ingen latter eller barnepust etter uteværet.
«Jens, er det deg?» prøvde hun å skjule bekymringen. «Jeg har lagt klar din favoritt, smalahove, og potetene er nesten ferdige. Kom og kle av deg!»
Ingen svar. Bare en tett, knugende stillhet som fikk ørene til å ringe.
«Jens?» Stemmen hennes begynte å riste.
Hjertet hennes banket av en forutanelse om noe galt. Hun tørket fort hendene på et håndkle og skyndte seg ut i gangen.
Da hun fikk øye på ham, kjente hun det som om hun ble overskylt av iskaldt vann. Gutten sto helt stille midt på gulvet, som en stolpe plantet i parketten. Han hadde ikke tatt av seg jakka den dryppet av vann og lagde en pytt på gulvet. Skuldrene hans hang, hodet var bøyd, og blikket stirret tomt på ett punkt.
«Gutten min, hva er det som har skjedd?» spurte hun og grep tak i de iskalde ermene hans. «Har du slåss? Har noen vært slemme mot deg? Har de tatt noe fra deg?»
Med stor anstrengelse løftet han blikket. Øynene hans var fulle av en stum, universell smerte, frykt og hjelpeløsheten. Hun kjente hvordan pusten stoppet foran henne sto et såret dyr som søkte beskyttelse, men ikke kunne forklare sin sorg.
«Mamma Mamma» stemmen hans knakk i en hes hvisking, leppene skalv av bitre tårer. «Der»
«Snakk! Jeg er her, ikke vær redd!» Hun ristet ham nesten i skuldrene.
«Der er en hund I søppeldunken bak blokka. Den er skadd og kan ikke reise seg. Jeg prøvde å hjelpe, men den snerra. Det er så kaldt, og søppel faller ned på den» Tårene rant nedover kinnene hans, varme som ild.
Vera slapp litt ut av pusten han var ikke fysisk skadd, men bekymringen for hans mentale tilstand kom like fort tilbake.
«Hvor er denne dunken?» spurte hun og prøvde å tenke fort.
«Ved Furulunden, på vei til skolen. Vi må gå nå! Den kommer til å fryse!»
«Har du bedt noen voksne om hjelp?»
«Jeg prøvde» Han senket hodet. «Alle sa nei. Ikke din sak, sa de. Den klarer seg selv. Ingen ville hjelpe.»
Vera så på sønnens utmattede ansikt. Det var allerede mørkt og kaldt, og veien var lang.
«Hør her, Jens. Det er natt, og det er kaldt. La oss ta det i morgen tidlig. Hvis hunden fortsatt er der, ringer jeg til dyrebeskyttelsen eller hva som helst. Greit? Du er gjennomfrossen, gå og vask deg.»
Gutten begynte motvillig å ta av seg jakka hendene hans skalv.
Nøkkeløyeblikk: Noen ganger må vi stole på det beste og holde hodet kaldt for våre egne og våre kjæres skyld.
«Mamma, hva om den ikke overlever natten?» spurte han lavt, og smerten i stemmen var tydelig.
«Det er en hund, Jens. De er tøffe, spesielt om de er gatehunder med tykk pels. Én natt greier den,» sa hun bestemt, selv om hun også var bekymret.
Jens gikk på badet og holdt de røde hendene under den varme strålen med øynene lukket. Foran ham danset minnet fra kvelden: den mørke søppeldunken, øynene til den skadde hunden i lyskjeglen. Han og kompisen Markus hadde prøvd å få den ut, men den snerra og prøvde å bite.
Han husket hvordan han hadde prøvd å lokke den, men den ble værende i fella, med et forferdelig sår på labben, tørket blod, omgitt av søppel og filler.
«Den så så sliten og hjelpeløs ut at det knuste hjertet mitt.»
Etter en halvtime med å be menn og til og med venner om hjelp, møtte han bare likegyldighet og avslag. Markus gikk til slutt, og Jens ble stående i kulda og stirre ned i hullet der øynene til fortvilelsen lyste.
Tårene hans blandet seg med vannet fra vasken, og han følte seg fysisk dårlig av maktesløsheten og ver
