Historien fortsetter

Marius kom tilbake til kontoret dagen etter, fortapt i egne tanker. I hodet hans malte fremdeles bildene fra torget folkets rasende rop, kvinnens blikk som så ut til å trenge rett inn i sjelen hans. Han prøvde å riste dem av seg: «De forstår ingenting. Livet er en kamp. De svake faller, de sterke blir til noe.»

Men samvittigheten klorte likevel i ham. De øynene… Hvorfor var de så kjente? Hvorfra?

Neste morgen stormet forretningspartneren hans, herr Evensen, inn på kontoret med et kaldt uttrykk.

«Marius, vi har et problem. Den scenen på torget… den er på nettet nå. En video. Alle deler den. Tusener av mennesker skriver at du burde skamme deg. Hvis vi ikke gjør noe, er ryktet ditt ødelagt.»

«Hva?» snerret Marius, men da han så telefonskjermen og sitt eget uttrykk mens han sparket til den skrøpelige kvinnen, ble han hvit som et laken. Overskriften var nådeløs: «Millionær ydmyker sulten mor.»

«Hvis jeg kan gi et råd,» fortsatte Evensen. «Du må finne henne. Gi henne penger, skaff henne et sted å bo. Foran kameraene. Det vil se ut som veldedighet. Dette er din eneste sjanse.»

Marius nikket mens han skar tenner. Han hatet å måtte unnskylde seg, men ryktet var alt.

Etter middag dro han tilbake til torget. Og der satt hun igjen, akkurat der som før, i samme falne frakk, med samme sorg i øynene. Da hun så så ham, rykket hun ikke tilbake. Hun bare stirret.

«Frøken,» begynte Marius med kald høflighet. «Jeg vil… gjøre opp for i går. Jeg kan gi deg penger. Et sted å bo. Mat.»

Kvinnen så på ham lenge. Blikket hennes var som en som leter gjennom minnene. Så hvisket hun:

«Lille Markus?»

Hjertet til Marius hoppet over et slag. Det navnet… slik, så ømt, hadde bare én person kalt ham. Moren hans.

«Hva sa du?» spurte han med dirrende stemme.

Kvinnen foldet de skjelvende hendene.

«Lille Markus… min sønn… er det deg?»

Marius rykket tilbake.

«Dette er umulig. Moren min døde. For tjue år siden.»

Tårene fylte øynene hennes.

«Nei, min gutt. Jeg lever. Faren din tok deg fra meg da du var seks. Jeg lette etter deg i årevis. Jobbet, skrev brev, men fikk aldri svar. Jeg mistet alt… bare håpet ble igjen.»

Brystet til Marius strammet seg. Minner brøt frem: lukten av billig såpe, en myk hånd i håret hans, bruddstykker av en vuggesang. Han ville ikke tro henne.

«Dette er spill for galleriet. Du vil ha penger,» knurret han, men stemmen hans var ikke lenger overbevisende.

Kvinnen rakte sakte inn i frakken og trakk fram et krøllet foto. En liten gutt stirret tilbake, rundt seks år gammel, med en lekebil i hånden akkurat den Marius hadde lekt med. Ved siden av sto kvinnen, ung og smilende.

Alt motstand i Marius kollapset. Knærne hans skalv.

«Herregud…» hvisket han. «Mor… og jeg… jeg sparket deg…»

Tårene rant nå i strømmer. Millionæren, som i årene hadde bygget et rike med kaldt ansikt, knelte nå på gaten foran en kvinne i en fillete frakk.

«Tilgi meg…» hikstet han. «Jeg visste ikke… jeg så deg ikke…»

Ingrid strakte ut hånden og berørte sønnens kinn. Fingrene hennes var svake, men berøringen var full av kjærlighet.

«Du trenger ikke be om tilgivelse, Markus. Jeg visste alltid at du en dag ville komme tilbake. Kjærligheten min forsvant aldri.»

Folk samlet seg rundt dem. Ingen sa noe. Alle så millionæren bryte sammen og omfavne moren sin, han trodde han hadde mistet.

Noen dager senere trykket avisene nye forsider: «Millionær fant sin hjemløse mor.» Men for Marius betydde ingenting av dette noe lenger. Han tok henne hjem, kalte på leger, skaffet henne et godt sted å bo. Men det som betydde mer: de snakket sammen igjen. I timevis. Ingrid fortalte om årene hun var alene, kampene, smerten, den stadige troen på at hun en dag skulle se sønnen sin igjen.

Og Marius lyttet og følte at noe i ham ble helt igjen. Det tomrommet ingen penger eller suksess hadde klart å fylle, begynte sakte å lukke seg.

En kveld, mens de satt sammen på terrassen, klemte Marius morens hånd.

«Vet du, mamma, i årevis trodte jeg at rikdom ga livet mening. Men nå… nå føler jeg at jeg aldri jaget penger. Jeg jaget deg.»

Ingrid smilte, tårene glitret.

«Familien er det som gir mening, min gutt. Glem det aldri.»

Og da forsto Marius det virkelig: alt gull og alle slott er ingenting mot ett enkelt ord mor.