Hevnen fra en såret kvinne
Fysikklæreren på en landsbyskole, Anton Sergejevitsj, giftet seg for andre gang. Han var førtién år, mens hans elskede kone Anja var tretti. Ung, vakker, øm, rolig og snill hun traff ham rett i hjertet.
Etter sitt første ekteskap med Tatjana hadde han skilt seg etter ni år sammen. De hadde en datter, Vera, som Anton elsket høyt. Men Tatjana hadde flyttet tilbake til hjemstedet sitt etter skilsmissen, og siden den gang hadde han ikke sett henne. Hun nektet ham å ha kontakt med datteren.
«Anton,» sa hans nære venn Stepan, som jobbet som lensmann i bygda, «du har jo skilt deg fra den hysteriske kvinnen så hvorfor ikke gifte deg igjen?»
«Kanskje det, men jeg ser ingen jente som har fanget meg ennå. Det finnes mange, men Jeg er redd for å gjøre en feil igjen.»
Så kom den unge sykepleiersken Anna til bygda. Anton møtte henne tilfeldig på vei hjem fra skolen.
«Oi, en ny hvem er dette?» tenkte han og gikk forbi, men blikkene deres møttes. Hun hilste først, og han svarte.
«Stepan, hvem er den nye jenta i bygda?» spurte Anton vennen sin. Han tok turen innom kontoret hans det lå jo på veien.
«Hvem? Hvilken jente?» Lensmannen skjønte ikke hva han mente.
«Jeg møtte en jente nå nettopp, pen, lyshåret, slank og virket veldig alvorlig.»
«Nå gir du meg en gåte,» klødde Stepan seg i nakken. «Vent litt det må være sykepleiersken Anna. Hun kom hit for tre dager siden, jobber på helsestasjonen. Gamle Zaharsdatter har gått av medis pensjon.»
«Ja, hun er pen. Ikke mist tida, gå for det!» lo vennen.
Det var ikke vanskelig å bli kjent med Anna. Allerede to dager senere «tilfeldigvis» møtte han henne etter jobb, og de begynte å snakke.
«Hei, jeg heter Anton. Jeg er lærer i fysikk på skolen. Forresten ikke gift.» Han smilte. «Og du er sykepleier hva med din sivilstatus?»
«Hei. Ja, jeg er sykepleier. Er min sivilstatus så viktig for deg?» spurte hun alvorlig.
«Svært. Du aner ikke hvor mye»
Siden den gang møttes de, og snart var det et enkelt bryllup på det lokale kaféet.
Anna hadde også vært gift før, men bare i knapt ett år. Hun takket Gud for at hun ikke hadde blitt gravid. Mannen viste seg å være feil, så hun skilte seg raskt. Den eksmannen plaget henne for penger til brennevin, så hun stakk av fra byen og kom hit til denne bygda.
På skolestartsdagen, den første september, pleide alle lærerne å feire sammen etter seremonien.
«Anja, jeg blir litt sein i kveld, du skjønner lærerfest. Jeg kan ikke dra tidlig.»
«Greit, Anton. Men pass deg ikke kom hjem med lukta av andres parfyme på deg igjen.»
«Å, Anja, jeg forklarte deg da det var fordi Janna Ivanovna hengte jakken sin over min.» Da skjønte han at konen hans var svært sjalu.
Kvelden var fin, litt kjølig. Rundt bordet ønsket alle hverandre alt fra karriereframgang til mange barn og barnebarn. De muntre kollegaene snakket i munnen på hverandre og lo. Anton var også i godt humør. Bare Janna Ivanovna så trist på ham. Hun var en kvinne på «balsamisk alder», hadde aldri vært gift, og hadde håpet å få Anton for seg selv. Men så dukket denne unge sykepleiersken opp, og han giftet seg med henne.
Etter kaféen kom Anton hjem i godt humør, gikk sakte mot huset, åpnet døra det var mørkt der inne.
«Anja,» ropte han muntert mens han hengte fra seg jakken. «Jeg er hjemme, hel og holden.»
Han gikk inn i stua også mørkt der. Han tenkte at kona satt på soverommet og leste, noe hun likte å gjøre.
«Anja, der er du jo. Jeg tenkte det.» Han så henne sitte på senga med korslagte ben under leselampen, en bok i hånden. «Skal du se, kvelden gikk fint, og jeg er ikke så sein. Drakk litt, da.» Han lo sitt sjarmefulle latter.
Anna løftet blikket, og han ble sjokkert det var fremmede, tomme, kalde øyne.
«Anja, hva er i veien?» Anton ble bekymret. «Vanligvis hilser du meg med et smil. Drikker du? Nei, jeg drakk bare litt det var jo en fest» Han lo igjen, men konen reagerte ikke.
Anna nikket mot stua og sa tørt:
«Det ligger et brev på bordet. Les det.»
Anton gikk ut og så et åpnet brev.
«Dette må være alvorlig, siden Anja er sånn.» Adressen var skrevet med en pen håndskrift, uten returadresse. Anton tok brevet og satte seg i stolen.
«Hei, Anton. Jeg fikk lyst til å skrive til deg. Du vet hvem som skriver jeg er den eneste som virkelig elsker deg. Jeg ville ikke ha sagt noe, men nå venter jeg barnet ditt. Hva du gjør nå, er opp til deg. Du er gift, det vet jeg»
Anton var målløs. Han prøvde å huske om han noen gang hadde hatt noe med noen, men kom ikke på noe. Kanskje var det en spøk? Han var en eksemplarisk familiemann og trofast ektemann folk kunne misunne ham. Han elsket Anja og forsto at noen prøvde å skape splid mellom dem.
«Anja, trodde du virkelig på dette?» spurte han, plutselig edru. «Dette er noens spøk, sannsynligvis. Du vet jo hvor mye jeg elsker deg.»
Anna tidde og snudde seg mot veggen. Hun ville tro ham, men brevet hadde sjokkert henne. Hun hadde åpnet det fordi hun tenkte:
«Jeg leser det vi har ingen hemmeligheter.»
Anton ba og argumenterte lenge, sverget på sin kjærlighet, men skjønte at hun ikke ville tro ham. Til slutt tidde han, i håp om at «morgenstund har gull i munn». Han ville legge seg, men Anna sa:
«Sov i stua i natt.»
Neste dag, etter skoletid, gikk Anton innom Stepan og viste ham brevet.
«Anton, tuller du? Hvordan skal jeg spore opp denne håndskriften?» Lensmannen klødde seg i nakken. «Det er ingen forbrytelse her bare et kjærlighetsbrev.»
«Stepan, hjelp meg ekteskapet mitt rakner. Anja tror meg ikke.»
«Skal jeg forstyrre hele bygda for å finne ut hvem som skrev dette? Kanskje det ikke engang er fra her»
Kona snakket ikke med ham hun var såret.
Anton sukket tungt. Han skjønte selv at det var umulig. Men så prøvde Stepan å spøke:
«Anton, kanskje du bare ikke husker det selv»
«Hold kjeft,» avbr
