Birgitte Larsen grep etter konvolutten med en slik kraft at alle rundt bordet ryktet til, og skjeene klirret mot tallerknene. De ildrøde neglene hennes gravde seg nesten inn i papiret. Men notarien la bestemt hånden sin på hennes.
Beklager, frue, sa han kjølig. Dette tilhører ikke deg.
Stuen ble stille med ett. Bare vegguret tikket, og ute hørtes barneskrik. Ole krøket seg sammen i stolen, som om han ønsket å bli usynlig; hans nye kone stirret spent, men forsto ikke alvoret.
Jeg rørte meg ikke. Ti år tidligere ville jeg ha skjelvet, tryglet om ikke å bli ydmyket. Nå visste jeg: de hadde ingen makt over meg lenger.
Notarien rev opp konvolutten og tok fram noen papirer. På det første stod svigerfaren min, Olav Hansen, sin signatur. Notariens stemme skar gjennom rommet:
Testamentet ble skrevet tre måneder før hans død. Den eneste arvingen er Marianne Aleksandersen.
Familien brøt ut i mumling. Tantene vekslet blikk, onklene hostet diskré, ett barn fniste uten å forstå.
Dette er umulig! utbrøt Birgitte. Løgn! Han ville aldri ha gjort dette!
Alt er klart nedskrevet, fortsatte notarien. «Hele min formue, inkludert huset og tomten, etterlater jeg til min sønns tidligere ektefelle, som ikke frivillig forlot familien, men ble jaget vekk.» Han la til en begrunnelse.
Ole stønnet. Hans nye kone rykket unna ham, som om han plutselig ble en fremmed.
Jeg trakk pusten dypt. Jeg visste om testamentet allerede, men å høre det offentlig var noe helt annet.
Så det var dette du hveste svigermoren. Han syntes alltid synd på deg! Og nå vil du ta huset vårt?
Jeg reiste meg. Stemmen min var rolig, men hard som stål:
Jeg tar ingenting fra dere. Dere tok ti år fra meg da dere kastet meg ut. Men mannen deres så alt. Og han bestemte seg for noe annet.
Våger du! skrek hun. Du er ingen!
Nå eier jeg dette huset, svarte jeg bestemt.
Nok en stillhet senket seg. Alle øynene var rettet mot meg.
Men la jeg til etter en pause, jeg skal ikke kaste dere ut. Jeg har mitt eget hjem, min egen bedrift. Jeg vil bare ha én ting: rettferdighet.
Ole løftet hodet, forbløffet:
Så vi kan bli?
Dere kan bli, nikket jeg. Men huset er mitt etter loven. Det betyr at dere ikke lenger har makt til å ydmyke meg.
Birgitte så knust ut. Stemmen hennes ble nesten en hvisking:
Du vil ødelegge oss
Jeg så henne rett i øynene:
Nei. Jeg vil at du skal føle hvordan det er å avhenge av en annens godhet.
Notarien lukket mappen og reiste seg.
Alle dokumenter er i orden. Fra i dag er den offisielle eieren Marianne Aleksandersen.
Jeg nikket kort og gikk ut på verandaen. Luften var frisk, og sola sank bak det gamle pæretreet. Lett som en fjær gikk jeg mot porten, som om jeg fløt.
Rex, hunden, var lenge borte, men det var som om jeg hørte hans svake klynk, slik han pleide å følge meg. Men denne gangen fulgte han ikke en jaget kvinne han fulgte en vinner.
Jeg smilte og gikk videre. For nå kunne ingen si at jeg var «ingen». Jeg var meg selv. Og det var nok til å ta tilbake verdigheten min og livet mitt.
