Natasha holdt på å lage middag da det banket på døren. “Rart, vi har jo en ringeklokke, og alle vennene våre vet det,” tenkte hun mens hun åpnet. En ukjent kvinne i hennes egen alder sto der og så nysgjerrig på henne.
“God dag. Er du Natasha?” spurte den uventede gjesten.
“Ja, det er jeg. Hvem er du?”
“Jeg heter Lise. Jeg er en god venninne av mannen din.”
“Olav?”
“Olave”
“Å, sier du det?” Natasha smilte kjølig. “Jeg er ikke overrasket at du kaller ham så kjærlig. Jeg har blitt vant til det. Men vanligvis ringer folk før de kommer på besøk. Hvordan skal jeg tiltale deg?”
“Jeg heter Lise. Det er bare det at saken er den”
“Du trenger ikke være så nervøs, Lise. Er du og Olav forelsket i hverandre? Står jeg i veien for deres lykke?”
“Hvordan visste du det?”
“Du er ikke den første som forteller meg dette. Men hør herjeg holder ham ikke tilbake. Ta ham med deg i dag, hvis du vil. Hva har han fortalt deg? At barna våre er små og han ikke kan forlate dem?”
“Nei, jeg vet jo at guttene dine er voksne og studerer”
“Så hva da? At jeg er syk og han må bli av plikt? Som du ser, er jeg frisk som en fisk.”
“Nei, det sa han heller ikke.”
“Har han lurt deg til å tro at han mister jobben hvis han skiller seg? Det er løgn. Sjefen hans bryr seg ikke om hva ansatte gjør i eget hjem.”
“Nei, du forstår ikke Han sa vi må vente til til faren din ikke er her lenger.”
Natasha ble stiv. Faren hennes var knapt seksti, han var sunn og hadde ingen planer om å dø med det første.
“Du må ta feil.”
“Nei, Olav sa at når Anatolij er borte, skal du flytte ut av leiligheten hans.”
“Hva? Hvordan våger han? Faren min har det utmerket og kommer til å leve lenge! Og jeg har ingen planer om å flytte. Den leiligheten er mitt ekteskapelige bo, og jeg har ikke tenkt å gi den bort!”
“Men Olav sa den skulle tilfalle ham, og at du skulle ta hytten, bilen og garasjen”
“Interessant. Hvorfor kom du ikke da, når alt var klart?”
“Jeg er ikke ung lenger, og vil nyte lykken mens jeg kan. Det spiller ingen rolle om han har en leilighet eller ikke. Vi kan bo hos meg.”
“Fornuftig. Hva vil du egentlig fra meg?”
“Jeg vil bare at du skal la Olav gå. Det er alt.”
“Ta ham.”
“Hvordan da?”
“Jeg holder ham ikke tilbake. Jeg har aldri gjort det. Jeg elsket ham en gang, trodde han ville endre seg. Så tenkte jeg at barna trengte en far. Nå har jeg ikke sett tegn til utroskap på lenge, så jeg trodde det var over. Men jeg tok feil.”
“Det gjorde du. Så du lar ham gå? Virkelig?”
“Selvfølgelig. Du kan til og med ta med deg tingene hans nå.”
“Nei, jeg orker ikke å bære tunge ting. Olav kan hente dem selv når han vil. Bare la ham gå”
“Slapp av, han er fri allerede i dag! I morgen skal jeg begjære skilsmisse, og vi deler eiendommene rettferdig. Men leiligheten får han ikke. Den fikk jeg fra min bestemor, og foreldrene mine betalte for renoveringen. Far har alle kvitteringenehan er nøye slik. Men du trenger ikke bekymre deg, Olav blir ikke hjemløs.”
“Nei, han har jo min bolig.”
“Jeg er ikke bekymret. Olav har alltid klart å lande på beina.”
“Farvel, Natasha.”
“Adjø, Lise. Jeg håper vi aldri møtes igjen.”
Lise gikk, og Natasha begynte å pakke mannens ting. Hun hadde ikke tenkt å krangle, men hun visste hvordan hun skulle få ham til å gå frivillig. Han ville tro han kunne komme tilbake når som helst, men denne gangen tok han feil.
“Tenk å komme på noe slikt Vente til faren min dør, så han kan få leiligheten? Han har mistet all respekt. Og det er min feiljeg har vært for tilgivende. Nok er nok, Olav. Dra til din Lise og lev lykkelig” Hun la tingene hans pent i koffertene.
Da Olav kom hjem fra jobben, la han ikke merke til noe rart, bortsett fra at Natasha nektet å spise med ham. Men han brydde seg ikke. Etter middag planla han sin vanlige “kveldstur” før han kom hjem som om ingenting hadde skjedd.
“Tusen takk for maten. Jeg går en tur.”
“Ja, kjære, gjør det. Det er sunt å gå tur i din alder.”
“Hva mener du? Min alder?” Olav ble irritert. Han følte seg ung og i sin beste alder.
“Du er jo over femti. Ikke så ung lenger.”
“Hva? Jeg er jo i prima”
“Slutt å lyve til deg selv. Du blir eldre, akkurat som jeg.”
“Jeg ser fremdeles bra ut! Kvinner legger merke til meg.”
“Tror du? Nå må folk gi deg plass på bussen. Du har fortalt meg det selv.”
“Når da? Jeg husker ikke noe slikt.”
“Men jeg gjør det. Ungdommer sier: ‘Sitt ned, herr. Det må være slitsomt å stå.'”
“Du finner på ting! Minnet mitt er helt fint!”
“Kanskje det. Men du har sovet alene på gjesterommet i et år.”
“Og?”
“Ingenting. Men det virker som du har problemer. Peter min derimot, han er i din alder, men han har ingen slike vansker. Han savner meg veldig, sier han.”
“Hvem er Peter?”
“Du husker ikke? Da du flyttet til gjesterommet, trodde jeg jeg måtte gjøre noe. Du har ikke bruk for meg lenger, men jeg er fremdeles en ung kvinne. Så jeg møtte Peter.”
“Alder? Peter? Hva er det du snakker om?”
“Du virker helt borte. Du har ikke vært min mann på et år. Du er bare en romkamerat. Men jeg synes synd på deg. Gå på tur, tenk gjennom alt, og kom tilbake. Så finner vi ut av det.”
“Synes synd på meg? Jeg er”
“Jeg vil ikke høre det. Gå nå.”
“Natasha, jeg går for godt. En kvinne som tror jeg er gammel, fortjener meg ikke! Det er nedverdigende. Pakk sakene mine, og ikke tro jeg tilgir deg. Jeg kunne tilgitt deg Peterslikt skjer. Men at du synes synd på meg? Det går ikke.”
“Kjære, sakene dine er alt pakket. Hvis jeg har glemt noe, ring så skal jeg samle det. Farvel, Olav. Skjebnen ville ikke at du skulle vente til faren min dør.”
“Hva har det med saken å gjøre?”
“Ingenting. Bare en liten påminnelse. Gå nå. Du har vel ikke noe imot skilsmisse?”
“Hvorfor skulle jeg? Men ikke tro du får alt!”
“Jeg regner ikke med det. Hvordan kunne jeg fornærme en mann som ikke husker noe?”
“Natasha”
