Familieoppskrift
«Skal du virkelig gifte deg med en du har møtt på nettet?» spurte Ingrid Solberg og gransket sin kommende svigerdatter som om hun kunne smugle falske sedler inn i hjemmet. Blikket hennes, tungt og bedømmende, gled over Alvdis enkle frisyre og beskjedne kjole. «Dere kjenner jo knapt hverandre!»
Alvdis kjente gåsehuden stryke over ryggen. De satt på kjøkkenet i leiligheten hvor Harald hadde vokst opp. Rommet var lite, men hyggelig og skinnende rent. Luften luktet vanilje og gammelt parkett.
«Mor, nå holder det,» innvendte sønnen, Harald, mens han la armen om Alvdis skulder. «Vi møttes ikke på nettet, men i en bokklubb. Vi bare snakket der først. I et halvt år! Og Alvdis er fantastisk!»
Historien deres begynte slik: Alvdis drev en liten blogg om glemte, gamle bøker. Harald, en sivilingeniør med en stille lidenskap for klassikerne, falt over en av hennes anmeldelser av «Brødrene Karamazov». Diskusjonen deres rant over i private meldinger, deretter lange telefonsamtaler. De oppdaget at de lo av de samme vitsene, verdsatte de samme tingene stillhet, ærlighet, lukten av bokstøv. Den første møtet ved Ibsen-monumentet var ikke en date, men en fortsettelse av samtalen. Han følte seg uventet hjemme med Alvdis. Hun så i ham en litt sjenert mann med en dyp indre verden.
«Fantastisk,» fnøs Ingrid og klirret med skjeen i porskoppen for å understreke poenget. «Men hun er jo fra en annen by, uten jobb her, og hvem vet hva hun egentlig tenker… Jeg har oppdratt sønnen min, lært ham alt, og så kommer det bare en eller annen»
Alvdis bet tennene sammen, men sa ingenting.
Hun forsto det allerede: svigermoren så henne ikke som et menneske, men som en abstrakt trussel en fremmed jente som ville stjele sønnen hennes. Ingrid var en kvinne hvis liv besto av klare regler og en kompromissløs kamp mot svakheter. Etter at mannen døde for fem år siden, trakk hun omsorgskretsen enda tettere inn rundt sin eneste sønn.
Alle forsøk på å bli venner med svigermoren slo feil.
Da Alvdis, i et forsøk på å gjøre et inntrykk, bakte et eplepai med kanel og kardemomme, «som bestemoren hennes pleide å lage,» mumlet Ingrid etter å ha smakt en liten bit:
«For søtt. Sånn lager vi det ikke i denne familien.»
Da Alvdis tilbød å hjelpe til med vårrengjøringen, kom det tørt:
«Trengs ikke. Jeg vet selv hvor alt skal være. Ellers vil jeg bruke et halvt år på å lete etter ting.»
Alene med Alvdis på rommet sitt, omgitt av skipmodeller og fysikkbøker, kunne Harald bare slå ut med hendene:
«Ikke ta det så tungt. Mor er bare sånn. Kjærlig, men piggete som et piggsvin.»
«Jeg prøver,» svarte Alvdis lavt og stirret ut på de like balkongene. «Men det er slitsomt å leve i en kald krig, og vi har ikke råd til å flytte foreløpig.»
Men Alvdis ga ikke opp. Hun var av den typen som trodde at enhver festning hadde en hemmelig dør.
En lørdag morgen, mens Ingrid støvet av hyller, tok hun frem et gammelt album og begynte å bla. Alvdis ba om lov og satte seg ved siden av. Hun la merke til hvordan svigermoren stoppet ved et gulnet bilde av seg selv, ung og smilende, stående ved siden av en mørkhåret mann.
«Hvem er det?» spurte Alvdis forsiktig.
Ingrid rykket til, som om hun ble tatt i å gjøre noe forbudt.
«Broren min, Andreas,» sukket hun, og stemmen bar for første gang ikke pigger, men en sliten sorg. «Vi… kranglet. For tjue år siden, kanskje mer.»
«Hvorfor?» våget Alvdis å spørre, redd for å skremme vekk øyeblikket.
«Dumheter. Om en liten tomt etter foreldrene. Begge var like sta. Han sa vonde ord, jeg svarte tilbake. Og så var det det. Vi bor i samme by, men lever som i forskjellige verdener.»
Alvdis sa ingenting, men en plan begynte å forme seg. Hun husket hvordan Harald en gang i forbifarten hadde nevnt at moren ble enda mer tilbaketrukket etter den krangelen.
En uke senere, mens hun snakket med den pratsomme naboen, tante Marie, «tilfeldigvis» nevnte Alvdis noe om mannens familie.
«Å, Ingrid og broren hennes!» utbrøt naboen. «De var jo uløselige! Andreas bor i den nye drabantbyen. Forrige år var han så syk, måtte operere hjertet. Barna hans er i Oslo, han er helt alene, stakkars.»
Den kvelden, mens Harald leste og Ingrid strikket sokker, begynte Alvdis forsiktig:
«Ingrid, visste du at broren din måtte operere hjertet i fjor?»
Strikkepinnene stivnet i Ingrids hender. Hun ble blek:
«Hva?! Hvordan vet du det?»
«Tante Marie fortalte det i dag. Hun sa han var alene, barna hans er borte, og han trengte hjelp, men det var ingen som»
Ingrid svarte ikke. Hun forlot rommet i stillhet. Hele kvelden hang det en trykkende taushet i luften.
Neste morgen, til vanlig sen til å stå opp, var Ingrid allerede på beina.
«Jeg skal besøke en venninne,» mumlet hun og trakk på seg sin fineste frakk.
Hun kom hjem mot kvelden. Øynene var røde av tårer, men det vanlige kalde blikket var borte. I stedet for stod hun der med et nytt, usikkert og mykt uttrykk. Da hun så Alvdis på kjøkkenet, stoppet hun i døren:
«Takk,» sa hun kort og stivt. Så gikk hun, ute av stand til å si mer.
Det viste seg senere at hun hadde tatt bussen til brorens leilighet. Hun sto i en halvtime utenfor, usikker på om hun skulle ringe på. Men til slutt fant hun motet. Broren åpnet, og de sto et øyeblikk og stirret på hverandre, to gråhårede, sta mennesker. Så falt de i hverandres armer og gråt, mens de minnes barndommen og lo av hvor dumme de gamle kranglene virket etter all den tiden.
«Du har rett,» sa Ingrid plutselig noen dager senere, mens de drakk te om kvelden. Hun snakket lavt, mens hun stirret på dampen som steg fra koppen. «Noen ganger må man bare ta det første skrittet. Tjue år i taushet på grunn av en liten tomt… Så dumt.»
Fra den dagen ble hun mykere mot Alvdis. Ikke som mot en fremmed, men som en av familien. En dag, mens de sorterte kornvarer, spurte hun lavt:
«Alvdis, den paien din
