**Dagbok**
Den ensomme vaktmesteren fant en telefon i parken. Da hun skrudde den på, ble hun stående lenge og gråt.
Marte Valerijevna dro til jobb tidligere enn vanlig. I helgene etterlot ungdommen alltid mye søppel, så hun kom klokken fire om morgenen for å få alt gjort. Hun hadde jobbet som vaktmester i mange år. En gang hadde livet hennes sett helt annerledes ut.
Da hun tok kostet i hånden, husket hun sønnen sin, som hun hadde fått alene da hun var 35. Hun hadde ikke hatt flaks med menn, så hun bestemte seg for å vie livet til barnet sitt. Hun elsket sin lille Sindre over alt på jord. Gutten var smart og pen. Det eneste som bekymret henne, var at han ikke likte å bo i dette nabolaget.
«Mamma, når jeg blir stor, skal jeg bli en kul kar!» sa han til Marte.
«Selvfølgelig skal du det, kjære deg,» svarte hun støttende.
Da gutten fylte 16, flyttet han hjemmefra og inn på et kollektiv nær skolen. Marte likte ikke at han var så langt unna, men han lovet å komme på besøk ofte.
I begynnelsen kom Sindre jevnlig hjem. Men så møtte han en jente, og tankene på moren ble færre. Så kom han hjem for godt, denne gangen for å fortelle at han var dødssyk. Marte kunne ikke forstå hvorfor hun og sønnen hennes måtte gjennomgå slike prøvelser.
Hun samlet all sin styrke til kampen. Legen anbefalte behandling på et annet sykehus, men det krevde store pengesummer.
Uten å nøle solgte den knuste moren leiligheten sin. En natt ringte telefonen.
«Sønnen din er borte,» sa legen.
Marte Valerijevna ville ikke leve lenger. Livet hennes hadde mistet all mening uten Sindre.
En morgen, som vanlig, gikk Marte ut for å feie gårdsplassen.
«God morgen!» hilste Sigurd Larsen, som var ute med hunden sin.
«God morgen. Så tidlig ute i dag?» svarte Marte.
«Ja, det er kjedelig å sitte hjemme alene. Jeg tar med hunden en tur, og så får jeg hilse på deg,» sa han muntert.
Sigurd var en enslig ungkar. Marte ble litt forlegen av oppmerksomheten.
«Vel, vi går videre, så vi ikke forstyrrer arbeidet ditt,» sa han og fortsatte turen med hunden.
Marte begynte å jobbe, men plutselig så hun noe på benken. Det var en telefon. Hun så seg rundt ingen i nærheten. Hun tok den og skrudde den på. På skjermen dukket det opp bilder. Noen hadde tatt foto og glemt telefonen. Da hun så nærmere på bildene, begynte hun å gråte.
«Sønn min! Min Sindre!» hikstet hun.
Plutselig ringte telefonen. Marte ble forvirret, men bestemte seg for å ta den.
«Hallo? Er det min telefon? Kan jeg få den tilbake?» sa en kvinnestemme.
«Ja, selvfølgelig. Jeg fant den på en benk i parken. Kom til denne adressen,» sa Marte og oppga stedet.
Jenta kom for å hente telefonen. Da døren åpnet seg, så Marte en gutt stå bak henne.
«Hvorfor har dere bilder av sønnen min på denne telefonen?» spurte Marte.
«Av Even?» sa jenta forvirret.
Gutten kom inn.
«Sindre!» ropte Marte og besvimte.
Gutten løp til henne:
«Hva er det med henne?»
«Hun forvekslet deg med noen. Vi bør ringe etter ambulanse,» sa jenta.
Etter en stund våknet Marte. Da legene hadde gått, fikk hun endelig vite hvordan bildene av sønnen hennes havnet på telefonen.
Marte tok seg litt sammen og så på jenta.
«Kjenner du meg? Hvordan fikk dere bilder av min Sindre?» spurte hun, mens tårene rant.
«Jeg heter Ingrid,» svarte jenta. «Jeg var sammen med sønnen din en gang. Men han forlot meg da han fikk vite at jeg var gravid.»
«Forlot deg? Han sa aldri noe om deg,» sa Marte forbløffet.
«Vi var sammen i noen måneder. Da jeg fortalte ham om babyen, forsvant han bare. Jeg tenkte han var redd for ansvar.»
«Nei, Ingrid. Nå forstår jeg. Sønnen min ble alvorlig syk. Han ville ikke være til bry for noen ikke engang deg. Han har vært borte i mange år» Marte gråt igjen.
Ingrid ble blek.
«Borte? Hva mener du?»
«Han døde. Jeg solgte leiligheten for å redde ham, men det hjalp ikke.»
Ingrid sukket dypt.
«Nå skjønner jeg. Han ville beskytte meg. Han ville ikke gi meg mer sorg.»
Så ropte hun på gutten, som hadde stått i bakgrunnen.
«Even, kom hit!»
Han kom nærmere.
«Ja, mamma?»
«Even, husker du at jeg fortalte at faren din forlot oss? Det var ikke sant. Han ble syk og døde før du ble født. Og dette dette er bestemoren din.»
Marte ble rørt. Blikket hennes fyltes av varme da hun så på barnebarnet sitt.
«Bestemor,» sa Even forsiktig.
«Kom hit, kjære deg,» sa Marte og omfavnet ham.
Ingrid smilte.
«Vil du flytte inn hos oss? Vi har plass, og vi vil gjerne ha deg med.»
«Nei, jeg er glad i dette nabolaget. Men jeg skal komme på besøk,» lovet Marte.
I det samme banket det på døren.
«Kan jeg komme inn?» Sigurd sto der med en stor blomsterbukett. Han rakte den til Marte.
«Til deg. Vil du ta en tur?»
«Gjerne,» smilte Marte.
Fra kjøkkenet tittet Ingrid og Even frem.
«Kan vi bli med?» spurte de i kor.
«Hvis dere oppfører dere,» sa Sigurd og lo.
To måneder senere ble Marte og Sigurd gift. Hunden hans, Trofast, var spesielt glad i de nye familiemedlemmene. Han gikk ofte tur med Even mens den lykkelige bestemoren bakte vafler til alle.
**Livets lærdom:** Noen ganger kommer håpet når vi minst venter det. Sorgen kan bli til glede hvis vi bare åpner døren for den.
