**Dagbok**
I dag husker jeg hvor vondt det var å se alt som skjedde med tante Ingeborg. Jeg har alltid visst at min yngre søster, Sunniva, har vært misunnelig på meg, men jeg ante ikke hvor langt hun var villig til å gå.
Tante Ingeborg, mors søster, har aldri hatt egne barn, men hun eide en flott leilighet med tre soverom midt i Oslo. Hun har alltid hatt dårlig helse, og ektemannen hennes var en lidenskapelig samler, så leiligheten deres var mer som et museum enn et hjem.
Sunniva har en lat mann, Eirik, og to barn. De bodde i et lite leilighetskollektiv på Grünerløkka. Da hun hørte om tantas helseproblemer, skyndte hun seg dit for å klage på sin egen situasjon.
Jeg må si det som det er tante Ingeborg er en skarp dame som ikke holder tilbake sine meninger. I flere år inviterte hun meg og mannen min, Henrik, til å bo hos henne. Hun lovte at leiligheten skulle bli vår en gang.
Men vi hadde allerede vårt eget sted, så vi takket nei. Likevel hjalp vi henne av pliktfølelse jeg ryddet, og Henrik handlet mat og medisiner. Vi gjorde det for henne, ikke for leiligheten.
Men Sunniva og familien flyttet inn hos tante Ingeborg etter bare noen dager. Jeg har aldri kommet godt overens med henne. Hun har alltid vært sjalu jeg har en snill og arbeidsom mann, en flott sønn, en god jobb og egen bolig. Hun ringte meg kun når hun trengte å låne penger.
Hun har dessuten dårlig hukommelse når det gjelder gjeld. Da jeg ble gravid med mitt andre barn, hadde jeg mindre tid til tante Ingeborg, men Henrik fortsatte å hjelpe.
Da min datter var seks måneder, dro jeg endelig for å besøke tante Ingeborg. Da jeg kom til døren, hørte jeg skrik det var Sunniva som ropte:
“Før du skriver over leiligheten, får du ikke mat! Kryp tilbake til hundeburet og bli der!”
Jeg ringte på. Da Sunniva så meg, blokkerte hun døren og snerret:
“Glem det! Du får ikke komme inn, og du får ikke leiligheten!”
Jeg ble bare sluppet inn da jeg truet med politiet. Tante Ingeborg så ti år eldre ut. Da hun så meg, begynte hun å gråte.
“Hvorfor gråter du? Fortell henne hvor godt du har det hos oss, og at hun kan holde seg unna!” skrek Sunniva.
Tante Ingeborgs rom var nesten tomt bare en seng sto igjen. Samleobjektene var borte, og hun hadde ikke på seg de vakre smykkene sine. Det var tydelig at Sunniva og Eirik solgte alt for å leve av pengene.
Jeg lånte på badet og sendte en melding til Henrik: “Vi må redde tante Ingeborg hun kan ikke bli hos Sunniva.”
Da jeg kom tilbake, begynte jeg å fortelle tante om mitt liv det siste året. Da jeg nevnte fødselen, sa jeg: “Du må vente litt,” mens jeg trykket hånden hennes og blunket. Hun forsto og så takknemlig på meg.
Sunniva prøvde å skyve meg ut, mens Eirik kom og spurte om ikke babyen savnet meg.
Henrik kom en time senere med en politibetjent. Sunniva nektet å åpne før jeg sa at det var mannen min.
Politiet var en ubehagelig overraskelse for Sunniva og Eirik. Jeg viste betjenten til tante Ingeborg og sa:
“Her er offeret. Jeg hørte selv at de nekter henne mat. De har solgt møblene, smykkene alt.”
På Sunnivas protester spurte betjenten: “Ønsker du å anmelde dette?”
Sunniva slapp med en mild straff, men Eirik fikk to år i fengsel. Moren min tok imot Sunniva og barna hennes, selv om hun hadde kastet dem ut før.
Moren ble sint på meg for politianmeldelsen og sa jeg ikke skulle arve noe. Men tante Ingeborg takket meg ved å etterlate leiligheten til meg.
Nå besøker Henrik og jeg henne som før, og vi har ansatt en hjelpepleier. Jeg kan ikke forestille meg hva hun gikk gjennom hos Sunniva.
