Det skulle bli et annet liv
Ingrid kunne ikke forestille seg i sine tjue år hva som ventet henne fremover. Hun studerte ved universitetet, elsket sin Daniel, og drømte om et bryllup, for de hadde allerede snakket om det.
Daniel var eldre enn Ingrid. Han hadde allerede fullført militærtjenesten da han kom til skolens høstball. Hun gikk fortsatt i ellevte klasse. Hun husket alltid første gang hun så ham. Selv om de bodde i samme by, ja til og med gikk på samme skole, hadde han fullført før henne.
«Å, hvem er denne vakre mannen?» fløy det gjennom Ingrids tanker da hun så Daniel.
Han kom inn i salen og så seg rundt, leitet etter kjente ansikter, møtte hennes blikk og smilte. Hun forelsket seg umiddelbart. Kunne det vært annerledes? Han var så annerledes, ikke som de andre guttene.
«Hei, jeg er Daniel. Hva heter du?» Han nærmet seg henne, og hun ble rød i kinnene. «Vil du danse?» Han tok henne i livet, og de begynte å sveve over golvet.
«Ingrid»
Hun følte nesten ikke føttene under seg, som om hun fløy. Daniel holdt henne fast og ledet henne, og hun merket hver bevegelse hans.
«Ingrid, du danser lett,» smilte han.
Hele kvelden ble han værende ved hennes side. De ble enige om at han skulle følge henne hjem etter ballen. De gikk og gikk, det var vanskelig å skilles, men Ingrid visste hun måtte hjemmoren hennes ville bekymre seg.
Daniel gjorde aldri livet kjedelig for henne. Etter videregående begynte hun på universitetet i hjembyen. Daniel jobbet. Han visste ikke hva kjedsomhet eller dårlig humør varhans positive energi smittet av seg på alle rundt ham. Han hadde mange venner. Ingrid fulgte ham ofte i selskap, på brylluper.
Han ga henne ofte roser, selv midt på vinteren. Hver date føltes som en fest. De satt ofte på kafé, dro på tur i naturen, bare de to eller med venner.
Da Ingrid var tredjeårsstudent, overrasket han henne.
«I juleferien drar vi til et skianlegg. Jeg har allerede kjøpt to billetter. Vi lærer deg å stå på skiinstruktørene der er flinke.»
«Jaa, Daniel, du er den beste!» Hun hoppet opp og hang rundt halsen hans, før hun plutselig husket noe. «Å nei, jeg er så redd for å stå på ski! Visste du ikke det?» Hun lo høyt.
Turen ble uforglemmelig. Ingrid lærte fort å stå på ski, og hun syntes det var så gøy at det var synd ferien allerede var slutt. Så kom 8. mars. Daniel kom hjem til henne med to buketter roser.
«Gratulerer med kvinnedagen,» sa han og rakte moren hennes en bukett, den andre til henne. «Denne er til deg, min skjønnhet.» Han smilte og kysset henne på kinnet, og hun var overveldet av de vakre rosene.
«Daniel, du må ikke bruke så mye penger,» sa moren hennes. «Det er dyrt.»
«Det gjør ingenting. Aleksander og Viktor drar til utlandet for å jobbe, og de vil ha meg med. De skal bygge høyspentlinjer, og elektrikere trengs. Lønna er god. Jeg kan tjene til bryllup og bil.»
«Jeg vil ikke at du skal dra,» utbrøt Ingrid. «Jeg vil ikke, Daniel.»
«Det blir ikke lenge. Bare trefire måneder. Vi kan snakke i telefon. Jeg vil gjerne ha et fint bryllupdet vil du vel også?»
«Ja, men det kan være enkelt. Det viktigste er at vi er sammen.» Hun snakket litt trist.
Men Daniel hadde bestemt seg, og Ingrid klarte ikke å overtale ham. Han dro med vennene sine. De ble godt betalt, og de snakket ofte i telefon.
En dag satt Ingrid på forelesning og følte plutselig en underlig uro, men den forsvant igjen. De hadde snakket i telefonen kvelden før, så hun ventet ikke en melding. Men om kvelden kjentes det ikke riktig. Hun ringte ham selv, selv om han alltid ringte først. Telefonen hans var stille. Hjertet hennes banket så hardt at det gjorde vondt i tinningene.
«Hvorfor svarer han ikke?» Hun prøvde fem ganger, men ingenting.
Hun fant nummeret til Viktor og ringte.
«Viktor, hvor er Daniel?»
Stemmen hans var lav. «Daniel er borte»
«Hva mener du?» spurte hun, men linjen ble brutt.
«Mamma!» skrek hun og brast i gråt.
Resten føltes som et mareritt. Senere fikk hun vite at Daniel hadde blitt truffet av strøm på en stolpe. Moren hans, Anne Marit, var svart av sorg og sa nesten ingenting. Faren og broren hans, Markus, reiste for å hente ham. Hun ville ikke tenke på det som skjedde etterpåbegravelsen, minnestunden, bare mørke og sorg.
Ingrid hadde det vondt. Hun besøkte Anne Marit ofte, og de satt stille sammen eller dro til kirkegården.
Anne Marit ville ikke la henne gå. Hun ba henne komme oftere, spesielt nå som det var sommerferie. De dro til kirker og drakk te sammen.
«Ingrid, skal vi dra til sjøen?» foreslo Anne Marit en dag.
Ingrid sa ja, men lurtehvorfor? Daniel var borte. Moren hennes hadde sagt hun burde la seg slippe litt, men de dro likevel.
Om morgenen lå de på stranden, og om ettermiddagen hvilet de på rommet. Anne Marit så litt bedre ut. Ingrid satt med telefonenhun sov aldri om dagen. Anne Marit døste.
Livet surret rundt henne, men hun følte seg alene.
Hun gikk ned til stranden og stirret utover. Bølgene møtte himmelen, og et lite skip lå langt ute. Måker skrek, barn lo, folk snakket og levde. Livet var overalt, men hun var alene.
«Så vakker, og så trist,» hørte hun en mannsstemme.
Hun snudde seg og ville svare kort, men hun klarte det ikke. Han minnet henne om Danielhun visste ikke helt hvordan.
«Vakre mennesker får ikke alltid lykke,» sa hun trist.
«Jeg er uenig,» sa han. «Det er ikke sant. Jeg heter Even.»
«Even? Jeg er Ingrid.»
De snakket litt, før hun snudde og gikk. Men han så etter henne. Han hadde fulgt med på den triste jenta i dager og lurte på hvorfor hun nesten aldri var alene.
Han skulle finne ut hvor hun kom fra. Hun likte ham, men det var noe tungt over henne. Hun smilte aldri.
To dager før avreise sov Anne Marit etter stranden. Ingrid gikk til butikken og møtte Even på vei ut. Han tok posen hennes.
«La meg hjelpe deg.»
«Greit,» sa hun.
«Ingrid, la oss snakke. Jeg har noen spørsmål.» Han pekte på en kafé ved butikken.
«Jeg drar om tre dager,» sa han. «Hvor lenge blir du?»
«Vi drar i morgen natt.»
«Jeg visste det!» sa han. «Hvor bor
