Det hemmelige ønsket

Det oppfylte ønsket

De leide en leilighet nesten midt i byen.
«Likte du den?» spurte han, nesten før han hadde fått lukket døren bak henne.
Leiligheten var stor og flott.
«Dette er jo helt vilt,» utbrøt hun, «det er fantastisk! Og se så fin utsikt du har fra vinduet!»
«Men dette må da koste en formue?»
«Det er det rare egentlig ikke. En gammel mann leide den ut til meg. Han sa han bodde på en gammel hytte utenfor byen.»
«Å, la nå være, det spiller ingen rolle. Jeg elsker det her,» sa hun og så på ham med varme, brune øyne som glitret av glede.

Tidlig neste morgen dro han på jobb, mens hun drakk kaffen sin og bestemte seg for å møte venninnene sine.
Etter at han var dratt, føltes det plutselig uvant og kaldt i det fremmede hjemmet.
Noen ganger fikk hun en ubehagelig følelse av at noen sto bak henne, men hun jagde tankene vekk.
Etter å ha tatt noen flotte selfier foran maleriene og antikvitetene, kledde hun på seg og dro av gårde.

Venninnene hennes beundret bildene med store øyne og snakket i munnen på hverandre:
«Hør her, den lysekronen er jo helt utrolig!»
«Se på de maleriene! Hei, vent litt hvem er det? Det står noen bak deg på bildet.»
Hun så nærmere på bildet. Og ja, i bakgrunnen skimtet hun svakt omrisset av en gammel kvinne.
«Hva er det der?» Venninnene vekslet blikk.
«Å, slutt nå, det er bare skyggen som faller litt rart,» smilte hun avfeiende, men inni henne ble det urolig igjen, og hun husket frykten hun hadde følt om morgenen.

Neste uke gikk fort. På de varme kveldene gikk de lange turer gjennom byen, langs bryggene, kjøpte is og gikk hjem hjem. Hun ble vant til det nye stedet.

En regnvåte helg ble de hjemme. De bestilte pizza og så på gamle filmer.
Mannen hennes sovnet på sofaen, og hun selv døste også av ved siden av.
Et tordenskrall vekket henne, og et lyn lyste opp rommet. Da så hun en gammel kvinne stå foran henne.
Mannen sov, men hun satt som lamslått av skrekk og fikk ikke frem et ord.
«Nå, unge frue, hvordan trives du her?» hvisket den gamle kvinnen. Uten å vente på svar, fortsatte hun:
«Har du ønsket deg noe på det nye stedet?»
«N-nei,» klarte hun å stotre, mens hun presset seg inn i sofaen.
*Hva slags ønske?* Tenkte hun. *Han har en god jobb, vi har det bra økonomisk, og vi leier til og med ut en liten leilighet. Men med barn har det ikke gått flere IVF-forsøk har ikke ført til noe.* Tankene fór gjennom hodet hennes.

Et nytt tordenskrall fikk henne til å skvette, og lynet lyste opp rommet igjen. Men den gamle kvinnen var borte.
Hun merket ikke at hun sovnet.

Morgenen møtte dem med solskinn og blå himmel. Bare de våte regndråpene på vinduet minnet om nattens torden.
«Hør her, jeg sov så godt på sofaen. Hva med deg?» sa han mens han lagde kaffe.
«Jeg også,» smilte hun.
Hun følte seg helt strålende, og det som hadde skjedd i natt føltes plutselig som en drøm.
«Forresten, hvordan føler du deg her? Jeg har virkelig blitt glad i dette stedet.»
«Ikke snakk om å flytte. Jeg føler meg virkelig hjemme her nå.»

For et par år siden, etter enda en mislykket IVF-behandling, hadde psykologen deres anbefalt å leie et annet sted for å få en ny start.
Dette var den tredje leiligheten de hadde leid.

Tiden gikk, og snart var det nyttår.
Den 31. desember fortalte mannen at den gamle mannen ville komme for å hente leien for de neste seks månedene.
«Så rart,» undret hun. «På nyttårsaften?»
«Ja, han er litt sær, den gamle. Men la ham bare komme.»

Den gamle mannen dukket opp med en kake hennes favoritt, tilfeldigvis.
De satte på vannet til te.
Mens de drakk te, begynte det å snø kraftig ute, og plutselig sa hun:
«Bli her og feir nyttår med oss. Hvor skal du gå i dette været? Dessuten blir det hyggeligere for oss vi er jo bare to.»
Hun smilte og la til: «Eller, nesten tre.»

Klokka slo tolv, og fyrverkeriet begynte. Raketter farget himmelen utenfor, og lyset danset i speilet.
Plutselig så hun den gamle kvinnen igjen, dypt inne i speilet. Hun smilte svakt, vinket og forsvant i det blinkende fyrverkeriet.
Hun rakk å smile tilbake og vinke diskret.

Etter den natten så hun den gamle kvinnen aldri igjen.

*Epilog*
Noen år senere, mens jeg gikk langs en gate i byen, møtte jeg en gammel bekjent.
«Hei, husker du det paret som leide den leiligheten i nærheten?» spurte jeg. «Hvordan går det med dem?»
«Ja visst!» svarte han. «Spøk til side, de bor fremdeles der. Men her er det rare: Den gamle mannen, utleieren, bor nå sammen med dem. Han er blitt veldig gammel, men han er som en bestefar for gutten deres. Hans egen kone døde for lenge siden, og de hadde ingen barn sammen.»

Slik gikk det til.