Hun er ikke deres egentlig, de fem… Men hvem kan si det…
Eirik mistet kona si. Hun klarte aldri å komme seg etter den siste fødselen.
Enten du sørger eller ikke, så satt han igjen med fem barn. Den eldste, Niklas, var ni. Ivar var sju. Tvillingene Aleksander og Lars var fire. Og den yngste, den lenge ventede jenta, Lina, var bare tre måneder gammel.
Du kan ikke sitte og gråte når barna er sultne. Men når han hadde lagt dem, satt han på kjøkkenet midt på natta og røyk…
Først prøvde Eirik å klare seg selv. Søstera til kona kom av og til og hjalp litt. De hadde ingen andre slektninger. Hun ville ta Aleksander og Lars med seg, sa det ville bli lettere for ham. Så kom det noen fra barnevernet.
De foreslo å plassere alle barna på barnehjem. Men Eirik hadde ingen planer om å gi fra seg sine egne barn. Hvordan kunne han gi dem bort? Hvordan kunne han leve videre etter det? Selvfølgelig var det hardt, men hva annet kunne han gjøre? De vokser sakte, men sikkert, tenkte han.
Av og til rakk han å hjelpe de eldste med leksene. Lina var selvsagt mest krevende. Men Niklas og Ivar hjalp til der de kunne.
Sykepleieren Nina kom ofte på besøk og passet på dem. En dag lovet hun å finne en barnepike til Eirik. Det var jo vanskelig for en mann å håndtere en baby. Hun sa det var en flink jente, en hardtarbeidende en. Hun jobbet som hjelpepleier på sykehuset.
Hun hadde ingen egne barn, var ikke gift ennå. Men hun hadde hjulpet til med å oppdra søsknene sine, kom fra en stor familie i nabolandsbyen. Og slik kom Lise inn i huset deres.
Lav, sterk, rund i ansiktet, med en gammeldags flette ned til livet. Og stille. Hun sa ikke mer enn nødvendig. Men plutselig forandret alt seg i Eiriks hus. Huset skinte hun vasket og pusset alt.
Hun lappet og vasket barnas klær. Hun tok seg av Lina, laget mat. På skolen og barnehagen merket de forskjellen med en gang. Barna var rene og pene, ikke knapper sydd på med svart tråd på hvite skjorter, ikke fillete albuer.
En gang ble Lina syk, fikk høy feber. Legen sa hun kom til å bli frisk, men det krevte omsorg. Lise satt oppe om nettene, la seg aldri selv. Hun pleiet jenta tilbake til helse. Og på en måte ble hun bare værende hos Eirik…
De yngste begynte å kalle henne mamma, de savnet en mors kjærlighet. Og Lise var ikke gjerrig med kjærlighet. Hun klappet dem på hodet, klemte dem. Selvsagt, barn trenger det…
De eldste, Niklas og Ivar, var stive til å begynne med, kalte henne ikke noe spesielt. Men etter hvert begynte de å si Lise. Verken barnevakt eller mamma bare Lise. For å huske at de hadde hatt en egen mor… Og hun var egentlig for ung til å være mor til dem.
Lises familie var imot det.
«Hvorfor hisser du deg opp med slik byrde? Finnes det ikke nok gutter her?»
«Det finnes nok av gutter,» svarte hun, «men jeg synes synd på Eirik… Og ungene har blitt vant til meg nå…»
Slik levde de. Femten år fløy forbi… Barna vokste opp og gikk på skole. Selvfølgelig gikk det ikke alltid bra noen ganger gjorde de dumme ting. Eirik ble sint, ville ta til beltet. Men Lise dro ham til side, sa: «Vent litt, far, la oss finne ut av dette først…»
De kranglet, de ble gode igjen. Men ingen på bygda kalte henne Lise lenger. Nå var hun Ludmilla Vassiljevna, respektert. Niklas var gift nå, ventet sitt første barn.
De unge bodde for seg selv, Niklas jobbet på gården. Han var ikke noen vanlig traktorfører hvert år fikk han enten et hederstegn eller en premie. Ivar var ferdig med studiene i byen, og Lise var ekstra stolt av ham han skulle bli ingeniør.
De gjorde alt sammen lekte som barn, og støttet hverandre når det krevdes. Lina gikk nå i niende klasse, også Lises stolthet. Hun kunne synge og danse, ingen fest gikk uten henne.
Og Eirik tenkte igjen og igjen hvor heldig han var at Nina hadde funnet ham en kone… Denne sommeren merket Lise at noe ikke var som det skulle. Aldri vært syk før, men nå ble hun svimmel, kvalm…
Hun jagde Eirik ut på verandaen når han røykte, for hun følte seg dårlig. Først trodde hun det skulle gå over, men nei. Til slutt måtte hun til legen.
Hun kom hjem stille og tankefull. Da Eirik spurte, viftet hun det bort: «Tull, alt er bra.»
Men om kvelden, da alle sov, kalte hun ham ut på verandaen.
«Sett deg, far, vi må snakke… Vet du hva legen sa? Jeg skal få barn… Det er for sent å gjøre noe annet nå…» Hun dekket ansiktet med hendene. «Så flaut…»
Eirik ble helt paff. Så mange år uten barn, og plutselig dette!
«Flaut? Mor, de eldste er jo nesten voksne! Skal vi bli alene igjen? Ser du ikke at naturen har rett! Da må vi bare forberede oss!»
«Hva skal vi si til barna? De vil si jeg er for gammel…»
«Gammel? Du er jo bare trettini!»
«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre… Så flaut…»
«Greit. Jeg sier det. I morgen, når alle er samlet.»
Og det gjorde han. Rundt middagsbordet sa han det rett ut: «Mine kjære barn, snart får dere en bror til. Eller søster. Sånn er det.»
Lise satt med hodet bøyd, stirret på tallerkenen, rød i ansiktet.
Niklas, som var der med kona si siden det var søndag, lo høyt.
«Kult, mor! Bra jobba! Dere kan føde samtidig! Da har de hverandre å vokse opp med!»
Aleksander var også glad:
«Kom an, mor! Vi trenger en bror til!»
Men Lars protesterte:
«Nei… En jente. Vi har nok av gutter, bare én jente. Vi har bortskjemt prinsessen…»
Lina skottet bare på Lars.
«Bortskjemt… Du har skjemt bort meg? Selvsagt en jente, mor! Jeg skal binde sløyfer til henne, kjøpe fine kjoler!»
«Kjoler… Er hun en dukke?» sa Ivar. «Barn må også oppdras,» la han lærd til.
«Vi skal oppdra dem,» sa Eirik.
Men Lise skammet seg fremdeles og dekket den voksende magen med et sjal, eller en frakk når det var varmt, som om hun frøs.
Månedene gikk. De feiret Niklas første barn, en gutt! Ivar dro tilbake til studiene. Aleksander og Lars begynte på landbruksskolen.
Og Lina startet
