Da jeg kom ut av badet, der jeg hadde vært i minst ti minutter under dusjen, følelsesløs, uten å merke verken varme eller kulde, satt hun allerede på sofaen og trykket på telefonen. Leiligheten lignet, som vanlig, et slagmark. Jeg gikk forbi henne uten et ord.
«Nå, er du fornærmet igjen?» knurret hun hånende uten å se opp. «Kanskje du kunne starte med kjøkkenet mens barna sover.»
Jeg stanset. Inni meg føltes alt som om det skalv ikke av fornærmelse, men av en underlig besluttsomhet. Plut på en gang så jeg det klart: hvis jeg ikke stopper denne onde sirkelen nå, vil jeg bare forsvinne.
«Nei,» sa jeg lavt. «I dag vil jeg ikke begynne på noe.»
Hun løftet hodet og så på meg.
«Hva mener du med nei?»
«Jeg vil ikke. Jeg vil ikke røre oppvasken, vaske klær eller lage mat.»
Hun lo.
«Der er hysteriet ditt igjen Ta deg en lur, så går det over til i morgen.»
Men jeg sovte ikke. I stedet pakket jeg en bag i stillhet: noen klær, telefonen, dokumenter. Og jeg gikk ut døren. Jeg forklarte ingenting.
Ute var det kaldt, vinden feide gjennom gata, men jeg trakk pusten dypt, som om jeg endelig kunne puste ordentlig. Jeg ringte min søster hun spurte ikke om noe.
«Kom hit,» sa hun. «Jeg har et ledig rom.»
Jeg tilbrakte tre dager hos henne. Tre dager uten anklager, uten «må» og «bør». Den første dagen sov jeg på en måte bare. Den andre dagen begynte jeg å tenke.
Den førde dagen dro jeg tilbake. Ikke hjem bare til døren. Der hvor det før sto en utmattet, skyldbevisst kvinne, gikk nå en annen person inn. Jeg ville se henne i øynene når hun skjønte hva hun hadde mistet.
Hun åpnet døren, ble blek.
«Hvor har du vært? Du aner ikke hva jeg har gått gjennom med barna! Alt falt på meg!»
Jeg gikk inn, så meg rundt. Det samme rotet, de oppvasken, leksene strødd overalt.
«Jeg ser det,» sa jeg rolig. «Akkurat slik det var da jeg gjorde alt.»
Hun rynket pannen.
«Ikke begynn til krangling. Jeg strever med å få alt til å gå opp alene, jeg har ikke tid»
«Tolv timers arbeid,» avbrøt jeg. «Hver dag. Og så må jeg også hånde alt her hjemme. Forstår du nå, hvordan det er?»
Det ble stille. Så sa hun lavt:
«Jeg ante ikke at det var så hardt.»
Jeg satte meg ved bordet, tok fram et ark.
«Se her,» sa jeg. «Dette er virkeligheten.»
Hun så listen: jeg hadde skrevet ned time for time hvor det tok til å lage mat, vaske, passe barna, rydde. Under sto hennes egne gjøremål. Forskjellen var latterlig tydelig.
«Har du virkelig regnet alt på?» spurte hun forbløffet.
«Ja. Dette er livene våre. Ditt og mitt.»
I flere minutter bare stirret hun på arket. Så rekkte hun seg opp og gikk ut på kjøkkenet. Hun sa ingenting, men jeg hørte vannet renn hun tok oppvasken.
«Ikke forvent at jeg forstår alt med en gang,» sa hun stille. «Men jeg skal prøve.»
Først var stemmen hennes usikker. Men jeg bare satt i stolen og lyttet til vannet, bevegelsene, husets langsomme beroligelse.
Den kaldten la barna seg tidlig. Hun satte seg ved siden av meg.
«Jeg tror jeg var en dønn,» sa hun. «Tilgi meg.»
«Jeg vil ikke ha unnskyldning,» svarte jeg. «Bare at du forstår.»
Hun nikket.
«Jeg forstår.»
Noen dager senere kjøpte hun en oppvaskmaskin. Så en tørketrommel. Men det viktigste: om morgenen stod hun opp tidligere for å lage frokost til barna, og noen ganger kom hun for å hente meg etter jobb så vi kunne gå hjem sammen.
Alt ikke ble perfekt fra den ene dagen til den andre. Det var tilbakefall, krangler, utmattelse.
Men langsomt lærte hun at det ikke var rekkvidden i huset som det kom an på, men menneskene som bodde der.
Nå, et halvt år senere, ligner ikke leiligheten et slagmark lenger. I lønningspengene går vi i parken med barna. Noen ganger spøker hun til:
«I dag tar jeg gulvet. Eller kanskje du forsvinner i tre dager igjen?»
Og jeg ler. For nå vet hun at jeg kunne gjort det. Men jeg trenger ikke det lenger.
Hun lærte leksen. For alltid.
