Jeg elsket aldri min kone, og jeg har fortalt henne det mange ganger. Skylden var ikke hennes vi hadde det ganske greit sammen.
Jeg heter Lars Helland og bor i Fredrikstad, hvor minner fra tøffe tider fortsatt henger i luften. Jeg elsket aldri min kone, Ingrid, og jeg sa det til henne som en bitter sannhet jeg knapt klarte å bære. Hun fortjente det ikke hun lagde aldri scener, skjente aldri på meg, var alltid kjærlig, omtenksom, nesten som en helgen. Likevel forble hjertet mitt kaldt, som isen på Glomma om vinteren. Det fantes ingen kjærlighet, og det gnagde på meg innvendig.
Hver morgen våknet jeg med samme tanke: å dra. Jeg drømte om å møte en kvinne som kunne tenne en ild i meg, som kunne få meg til å miste pusten. Men skjebnen spilte meg et grusomt puss og snudde alt på hodet, så jeg ble stående der, fortapt. Ingrid var behagelig som en gammel lenestol. Hun holdt huset perfekt, var flott å se på, og vennene mine spurte: “Hvor fant du henne, din lykkerøver?” Jeg visste det ikke selv. En helt vanlig mann, uten noe spesielt, og likevel elsket hun meg som om jeg var hele hennes verden. Hvordan var det mulig?
Hennes kjærlighet kvalte meg. Verre var tanken på at hvis jeg dro, ville en annen vinne henne. Noen mer vellykket, penere, rikere noen som satte pris på det jeg ikke kunne se. Når jeg forestilte meg henne i en annens armer, ble jeg grepet av blind raseri. Hun var min selv om jeg aldri hadde elska henne. Denne eierskapsfølelsen var sterkere enn meg, sterkere enn sunn fornuft. Men kan man leve et helt liv ved siden av en person hjertet ikke banker for? Jeg trodde det, men tok feil det vokste en storm inni meg som jeg ikke kunne holde tilbake.
“Jeg skal fortelle henne alt i morgen,” bestemte jeg meg for før jeg la meg. Neste morgen ved frokostbordet samlet jeg det lille motet jeg hadde. “Ingrid, sett deg ned, vi må snakke,” begynte jeg og møtte hennes rolige blikk. “Selvsagt, kjære, hva er det?” svarte hun med den vanlige varmen. “Tenk om vi ble skilt. Jeg drar, vi bor hver for oss…” Hun lo, som om jeg hadde fortalt en vits: “Så rare tanker du får! Er dette et spill?” “Hør her, jeg mener det,” avbrøt jeg. “Ja vel, la oss si det. Og så?” spurte hun, fortsatt smilende. “Si meg sannheten: finner du en annen hvis jeg går?” Hun ble stiv. “Lars, hva er det med deg? Hvorfor tenker du slikt?” bekymring lå i stemmen. “Fordi jeg ikke elsker deg og aldri har gjort det,” sa jeg, som et slag.
Ingrid ble blek. “Hva? Tuller du? Jeg skjønner ingenting.” “Jeg vil dra, men tanken på å se deg med en annen gjør meg gal,” sa jeg med skjelvende stemme. Hun tidde, og så, med en vis og trist stemme, svarte hun: “Jeg finner ingen bedre enn deg, så du trenger ikke bekymre deg. Dra du bare, jeg blir alene.” “Lover du?” spurte jeg ubetenksomt. “Ja,” nikket hun og så på meg. “Vent, men hvor skal jeg dra?” nølte jeg. “Har du ingensteds å bo?” spurte hun overrasket. “Nei, vi har alltid vært sammen. Ser ut til at jeg må bli i nærheten,” mumlet jeg og følte gulvet gli unna. “Ikke bekymre deg,” sa Ingrid. “Etter skilsmissen kan vi bytte huset mot to mindre.” “Skjønner? Regnet ikke med at du skulle hjelpe meg så mye. Hvorfor?” spurte jeg forvirret. “Fordi jeg elsker deg. Når man elsker, holder man ikke noen fast med makt,” ordene hennes lød som en dom.
Noen måneder gikk. Vi ble skilt. Så hørte jeg rykter: Ingrid løy. Hun hadde funnet en annen høy, selvsikker, med et vennlig smil. Leiligheten hun arvet etter bestemoren delte hun ikke. Jeg satt igjen med ingenting ingen bolig, ingen familie, ingen tro på folk. Sviket kom for en dag som en kniv i ryggen, og fremdeles hører jeg stemmen hennes: “Jeg blir alene.” Løgn. Kald, beregnende, og jeg trodde på det, som en tosk.
Hvordan stole på kvinner nå? Jeg vet ikke. Livet mitt med henne var behagelig, men tomt, og nå har jeg ikke engang det. Jeg sitter i et leid rom, stirrer på veggen og spiller den samtalen på nytt. Roen hennes, ordene alt var en maske. Vennene mine sier: “Det er din feil, Lars, hva ventet du?” Og de har rett. Jeg elsket henne ikke, men ville holde henne fast, som en gjenstand. Og hun gikk, etterlot meg i ensomheten jeg fryktet mest. Kanskje er dette min straff for kulden, egoismen, for at jeg ikke så verdien i hennes hjerte. Nå er jeg alene, og stillheten rundt meg gjør mer vondt enn hennes bortgang. Hva synes dere om det jeg gjorde? Jeg vet ikke engang hvem som er størst tosk hun eller jeg.
