Vi latet som om vi ikke var hjemme for å unngå barnebarna.
Jeg kunne aldri drømt om at jeg en dag skulle si høyt: «Jeg vil ikke at barnebarna skal komme på besøk.» Selv skammer jeg meg over tanken. Men enhver historie har to sider, og kanskje, hvis dere hører vår, vil dere forstå hvorfor jeg og min kone gjemmer oss i vår egen leilighet.
Jeg er 67 år, og min kone, Ingrid, er 65. Vi ble besteforeldre tidlig vår datter, Astrid, var knapt 30 da hun fikk sitt første barn. Den lille Sigrid kom til verden, og det var som om en ny ungdom overtok oss. Vi trillet henne i barnevognen gjennom Frognerparken, passet på henne med kjærlighet, kjøpte leker og skjemte bort henne. Gleden var så stor at vi til og med sa i spøk: «Vi ble unge besteforeldre, slik at vi kan nyte alt.» Da virket det som en velsignelse.
Så kom det andre barnet en jente til, Synnøve. Vi elsket henne like høyt, tok dem med oss i helgene, hjalp til der vi kunne. Astrid spurte ikke det var vi som insisterte. Vi elsker barna og barnebarna våre. Men så kom den tredje fødselen tvillinger. Og plutselig forandret alt seg.
Med de to guttene, Henrik og Magnus, ble hjemmet vårt kaos. Det var ikke lenger rolige helger, men en virkelig barnehage. Roping, løping, konstant gråt en aldri sviktende forvirring. Vi ble slitne. Ikke av kjærlighet, men av utmattelse. Jeg hadde nettopp hatt hjerteoperasjon, og legen forbød Ingrid å løfte tunge ting. Men Astrid så ut til å overse det. Hun ringte og sa: «Vi er på vei», uten å spørre om det passet. Noen ganger dukket de opp uten varsel, som om det var en plikt.
En dag, da jeg så dem nærme seg inngangen, gikk jeg bort til Ingrid og hvisket: «La oss late som om vi ikke er hjemme.» Hun nikket stille. Vi slukket lysene, satt helt stille. De banket på, ringte på dørklokken, prøvde til og med å åpne med nøkkel men vi gjemte oss som redde barn.
Da de hadde gått, gråt Ingrid. Ikke av glede av bitterhet. «Hvordan kunne det bli slik?» spurte hun. Og jeg visste ikke hva jeg skulle svare.
Vi elsker barnebarna våre, men vi er ikke et gamlehjem med gratis barnehage. Vi vil leve våre dager i ro, være alene med hverandre av og til, lese en bok, gå på Nationaltheatret. Vi er ikke forpliktet til å være barnevakter på heltid.
Astrid ble såret da hun oppdaget at vi var hjemme uten å åpne. Hun sa vi hadde blitt egoistiske. Men jeg spør: er det egoisme å ønske litt stillhet og respekt for vår tid?
Jeg skriver ikke dette for å rettferdiggjøre meg. Bare for å minne: å eldes er ikke en straff. Selv besteforeldre har rett til hvile og grenser. Å elske barnebarna betyr ikke å la dem tråkke på oss. Det handler om å ta vare på dem uten å glemme å ta vare på oss selv.
