Marit hadde bestemt at det bare var oss som skulle skjemme bort barna hennes. Mannens søster hadde funnet ut at vi var de eneste som hadde plikt til å forkjæle hennes barn og ingen andre.
Jeg giftet meg med Anders for nesten åtte år siden. En snill mann, alltid villig til å hjelpe, med et åpent hjerte. Men han hadde ett problem en søster. Helene. En kvinne med fantasi uten grenser og en utrolig evne til å forvandle enhver setning til en forsiktig forespørsel… om en dyr gave.
Hun snakket aldri direkte. Setningene hennes lød alltid som uskyldige tanker:
«Barna drømmer så mye om å se den nye animasjonsfilmen, men billettene er så dyre nå,» sa hun med en melankolsk tone. Og Anders, så snart han hørte det, kjøpte billetter, tok med barna på kino og kjøpte dem popcorn og brus.
«Så fint vær,» fortsatte Helene, «men dere sitter bare hjemme. Dra til Tivoli!» Og gjett hvem som tok med barna hennes? Vi, selvfølgelig. Og alt på vår regning.
Jeg skjønner ikke slike subtiliteter. Og jeg vil heller ikke. Jeg foretrekker ærlighet. Hvis du trenger noe si det. Be om det. Forklar. Ikke gå rundt grøten og lat som om du ikke vil ha noe.
Men Anders reagerte alltid umiddelbart på «forslagene» hennes. Han elsket nevøene og nieseene sine grenseløst. Men måten han forkjælte dem på gikk over alle grenser. Sykler, elektronikk, underholdning alt ble normalt. Helene måtte bare gi et blikk, og mannen min løp.
Nylig var det Daniels navnedag Helenes sønn. Vi hadde allerede gitt ham en dyr sykkel, som kostet en pen sum. Jeg var sikker på at det var mer enn nok. Men for Helene var «sykkelen» ingenting. I hennes øyne måtte barnet absolutt reise til Europa. Og ikke alene med henne, selvfølgelig. En liten gutt kan ikke reise alene!
På Helenes språk hørtes det slik ut:
«Daniel drømmer om å se Paris. Øynene hans lyser når han snakker om det…»
Anders tok med seg en hjemmebakt kake og en dekorativ pute med Daniels initialer den gangen. Jeg jobbet den dagen, så mannen min gikk alene. Og det, som du sikkert skjønner, var som en kald dusj for søsteren hans.
Men Helene ga ikke opp. Forespørslene hennes økte år for år. Mannen min virket ikke brydd. Vi hadde ingen egne barn, så han viet seg fullt og helt til nevøene og nieseene. Kanskje fordi han ikke hadde noe annet sted å utøve sin farskap.
Og så den store nyheten: jeg var gravid. Jeg fortalte Anders han gråt av glede, kysset magen min, kunne nesten ikke tro det. Han hadde drømt om dette i årevis. Men så kom Helene…
Igjen med en forespørsel. Denne gangen om en tur til Praha i påskeferien. Selvfølgelig med barna. Mannen min sa nei, for første gang. Han sa at han skulle bli far, og at alle ressurser nå var for familien vår. Da eksploderte søsteren hans.
Neste dag ringte hun meg. Hun skrek. Hun anklaget.
«Hvordan våger du?! Du har gjort alt dette for å ta fra barna mine den eneste mannen som brydde seg om dem!»
Jeg la på uten et ord.
Så kom en ny scene. Nevøene og nieseene ventet på Anders utenfor kontoret. De ga ham hjemmelagde kort.
«Onkel, vær så snill, ikke forlat oss…»
«Hvorfor trenger du dine egne barn, når du allerede har oss?…»
Det var tydelig at noen hadde hjulpet dem med teksten. Og den «noen» var ikke vanskelig å gjette.
Anders kom hjem, satte seg på sofaen, så på kortene… og det var som om noe brast i ham.
«Jeg er bare en tosk,» sa han. «Hvor mange år har jeg tolerert dette? Vaskemaskinen er ødelagt, jeg har ikke råd til vinterjakke, pappa stakk onkel, hjelp oss. Hun har alltid brukt barna for å manipulere meg. Og jeg jeg falt for det. Dum som jeg var.»
Plutselig tok han fram en notatbok. Han begynte å skrive ned alt han kunne huske: sykler, telefoner, leirer, reiser, utstyr, jakker, teaterbilletter. Summen en rund sum.
Så finalen. Finalen i Helenes stil.
Hun kom hjem til oss. Hun sto i gangen, som om hun eide stedet, og sa:
«Nå som dere skal få eget barn, kan du gjøre en siste god gjerning? Gi oss bilen. Ikke til meg, jeg er ikke frekk. Bare så jeg kan kjøre barna…»
Anders rakte henne notatboken uten et ord.
«Her er summen. For alt du har fått. Betal tilbake. Du har seks måneder. Ellers går vi til retten.»
Hun gikk ut og smelte døren så hardt at kostet på veggen falt ned.
Etter det kom en flom av meldinger. Helenes venner bombarderte meg på sosiale medier. De skrev at jeg hadde ødelagt det hellige båndet mellom onkel og nevøer. At barna nå var «forlatt, sultne, og moren er desperat».
Men jeg rørte meg ikke.
Helene har to leiligheter. Den ene fikk hun fra sin eksmann, den andre fra Anders, som ga fra seg arven til fordel for henne. Hun får barnebidrag og lever ikke i fattigdom. Hun har bare blitt vant til at alt skal serveres henne. Og nå er det ikke lenger slik.
Vi skal få et barn. Og nå har mannen min en ekte familie. Uten manipulasjon, uten hyster
