Våronnen
Om morgenen hang rim over elva, og de gamle broplankene knaket under føttene. I bygda gikk livet sin gang: gutter med skolesekker over skuldra løp over broen til bussholdeplassen hvor de ventet på skolebussen; den eldre Valborg Johansen gikk forsiktig over sprekkene mellom plankene i den ene hånden hadde hun en nettpose med melk, i den andre en stokk. Bak henne trillet en trehjulssykkel: naboen Steinar, en femåring, fulgte nøye med for ikke å kjøre hjulet i en sprekk.
Om kvelden samlet folk seg på benken utenfor butikken: de snakket om eggprisene, den siste tøværet, og hvordan de hadde klart seg gjennom vinteren. Broen knyttet sammen de to delene av bygda: på den ene siden lå åkerne og kirkegården, mens veien på den andre siden førte til fylkessenteret. Av og til ble noen stående lenge ved elva de stirret på isen som ennå ikke hadde gått på midten. Broen ble sjelden nevnt: den hadde alltid vært der, en del av landskapet og hverdagen.
Men denne våren begynte plankene å knirke mer enn vanlig. Den gamle Sigurd Pedersen var den første som la merke til en ny sprekk ved rekkverket han tok på den og ristet på hodet. På veien hjem hørte han to kvinner snakke:
«Det blir bare verre Gud forby at noen faller gjennom.»
«Å, slapp av! Den har holdt i så mange år »
Ordene ble hengende i lufta sammen med marsvinden.
Morgenen var grå og fuktig. På stolpen ved svingen hang et ark plastikk: «Broen stengt etter vedtak fra kommunen på grunn av forfall. Gang og kjøring forbudt.» Underskriften fra ordføreren var tydelig. Noen hadde allerede prøvd å løsne hjørnet på lappen for å forsikre seg om at det var virkelig.
Først trodde ingen helt på det: barna fulgte den vanlige ruten til elva, men vendte tilbake det hang et rødt bånd og en skilt med «Adgang forbudt» ved inngangen. Valborg Johansen stirret lenge på båndet over brillene før hun sakten snudde og gikk langs elvebredden for å finne en omvei.
Ved benken utenfor butikken samlet det seg rundt ti personer: de leste lappen i stillhet, den ene etter den andre. Vassar Eriksen var den første som sa noe:
«Hva gjør vi nå? Vi kommer oss ikke til bussen Hvem skal frakte varene?»
«Hva om noen må til byen i en hast? Vi har bare denne broen!»
Stemmene lød bekymret. Noen foreslo å gå over isen men isen hadde allerede begynt å løsne fra bredden.
Ved middagstid hadde nyhetene spredd seg over hele bygda. De unge ringte til fylkeskommunen og spurte om en midlertidig overgang eller en båt for transport:
«De sa vi må vente på en inspeksjon »
«Men hva om det haster?»
Svaret var formelle fraser: undersøkelsen var utført, vedtaket var tatt for innbyggernes sikkerhet.
Samme kveld ble det kalt til møte på forsamlingshuset: nesten alle voksne i bygda kom kledd tett på grunn av fuktigheten og vinden fra elva. I salen luktet det te fra termokanner; noen tørket de duggede brillene med jakkeermet.
Samtalene begynte lavmælt:
«Hvordan skal barna komme seg til skolen? Det er langt å gå til hovedveien.»
«Varene blir levert fra bysiden »
De diskuterte om de kunne reparere broen selv eller bygge en midlertidig gangvei ved siden av. Noen minnes tidligere år da de sammen lappet hull etter flommen.
Nils Sæther tok ordet:
«Vi kan kontakte kommunen formelt! Vi må be om tillatelse til i det minste en midlertidig løsning!»
Lillian Pedersen støttet ham:
«Hvis vi alle samler oss får vi svar fortere! Ellers kan det ta måneder »
De ble enige om å skrive en felles henvendelse: de noterte navnene på de som var villige til å jobbe eller låne ut verktøy.
I løpet av to dager reiste en delegasjon på tre til fylkessenteret for å møte en embetsmann. Der ble de mottatt kjølig:
«Ifølge loven må all arbeid over elva godkjennes, ellers er kommunen ansvarlig! Men hvis dere dokumenterer et bygdemøte »
Nils Sæther rakte frem et ark med underskrifter fra bygdefolket:
«Her er vedtaket fra møtet vårt! Gi oss tillatelse til en midlertidig løsning!»
Etter en kort diskusjon ga embetsmannen muntlig tillatelse under forutsetning av at sikkerhetsreglene ble fulgt. Han lovet å gi spiker og noen planker fra kommunens lager.
Neste morgen visste hele bygda det: tillatelsen var gitt, de kunne ikke vente lenger. På den gamle broen hang nye skilt, og ved elvebredden lå de første plankene og en eske med nye spiker det de hadde fått fra kommunen. Bygdemennene samlet seg ved bredden før soloppgang: Nils Sæther, mørk i blikket i en gammel vinterjakke, tok først spaden for å rydde veien til vannet. De andre fulgte etter: noen med øks, noen med en sekk full av wire. Kvinnene holdt seg ikke tilbake de kom med te i termokanner, og noen hadde med seg vott