Det var en kveld da Nanna gikk med hunden sin da to menn brått stoppet henne og på en truende måte tilbød å “ta henne med på en tur”…
Slik hadde hun aldri sett hunden sin før: øynene lyste av raseri, tennene blottet seg i en truende grimase. Før hun rakk å forstå hva som skjedde, hadde hunden allerede kastet seg mot mannen som grep Nannas arm, dyttet henne i bakken, og stod nå over henne med en mørk, brummende skygge…
Da Nanna fylte sju år, fikk hun sitt eget rom, stort og lyst. Men hun nektet bestemt å sove der alene. Hver natt måtte en av foreldrene hennes enten mor eller far legge seg hos henne for at hun skulle falle i søvn. Hvis hun våknet om natten og ingen var der, tok hun pute og teppe og flyttet til foreldrenes soverom. Verken bønn eller lærerike samtaler hjalp ingenting endret seg, selv om jenta ble eldre.
Til en dag kom løsningen uventet i form av en liten, hvit, lodden klump som først skrek redselsslagen, og deretter etterlot seg en pytt. Ved nærmere granskning viste det seg å være en søt valp, så nusselig at Nanna straks ropte: “Mamma, kan vi beholde den?” Og så begynte forhandlingene: å gjøre det bra på skolen, holde rommet rent, gå tur med valpen alene, og… sove på eget rom uten mor og far. De tre første kravene gikk Nanna med på uten å nøle, men ved det siste nølte hun før hun plutselig innså: “Men nå er jeg jo ikke alene lenger!”
Slik kom Lotte inn i livet deres på papiret en westie, men i virkeligheten en virkelig dame med sterk vilje. Og til alles overraskelse holdt Nanna ord. Fra den dagen Lotte kom, sov hun på eget rom, og hunden ble hennes trofaste følgesvenn både i drømmene om natten og i hverdagens gjøremål.
Lotte var en skjønnhet: velpleid, klar over sin egen sjarm, og oppførte seg som en ekte dame. Hun overså nesten andre hunder, men overfor barn som ønsket å klappe henne, var hun tålmodig, nesten nedlatende som om hun godtok deres beundring. Men om en annen hund nærmet seg, blottet hun tennene og ga fra seg et indignert bjeff.
For å prøve å endre Lottes atferd, meldte Nanna og moren seg på en hundeskole og gikk tre uker flittig på trening. Men enten var instruktøren uerfaren, eller så var Lotte for selvstendig ingenting endret seg. Konklusjonen var klar: “Hun ser på dere som flokken sin. Hun trenger ikke mer.” Vel, de tre klarte seg fint sammen.
Turene gikk ofte til en øde gressbakke bak huset. En gang hadde det stått brakker der, men nå var det bare grunnmurer og villvoksende frukttrær igjen. Den ene siden grenset til en gammel trehusbebyggelse som snart ville rives. De fleste hundeeiere gikk til den nærliggende hundeparken, men Nanna og Lotte foretrakk dette romantiske hjørnet, der frihet og avsondrethet hang i luften.
Og det var her Lotte møtte skjebnen.
Den sommeren ble Nanna femten, og Lotte åtte. Jenta var nå høy og slank, med drømmende blikk og telefonen alltid i hånden. Lotte oppførte seg som en selvbevisst, moden dame. De gikk sammen over marken: Nanna i sine egne tanker, Lotte med nesen mot bakken da, plutselig, skjedde det. En stor, bustete hund kastet seg mot henne, mest lik en sauehund, men med enda mer uordentlig pels og en umettelig energi. En munter, bråkete krabat, som hoppet rundt Lotte, dyttet henne med snuten, slikket henne og fylte henne med sin strålende glede. Lotte stivnet, uvisst på hva hun skulle gjøre med denne frekke fyren.
“Ikke vær redd for ham, lille venn!” ropte en eldre dame med stokk, som skyndte seg mot dem. “Han er leken, men snill. Han har aldri bitt noen!”
“Det ser jeg,” lo Nanna, mens hun huket seg ned, og den lykkelige hunden slikket hennes hender, halen slo mot bakken så støvet steg. “Det eneste man må frykte fra ham er å bli slikket ihjel!”
“Jeg har tidligere bare latt ham løpe i hagen, men i går kom barnebarnet mitt og ville ta ham med ut og han ble så glad! Så nå tenkte jeg at jeg også kunne prøve. Men da han så hunden din, løp han rett bort.”
“Og min kan ikke ta øynene fra ham. Jeg tror… hun har forelsket seg!”
“Men så fantastisk! To er bedre enn én. Han heter Bruno. Jeg heter Ingrid.”
Fra den kvelden ble Bruno en fast del av deres kveldturer. Noen ganger ventet han allerede på bakken, og hvis han ikke var der, ga Lotte fra seg en skjærende lyd og et øyeblikk senere kom han løpende. De jaget hverandre i gresset, lekte og rullet i støvet.
Nanna tok med seg et teppe, brettet det ut under epletreet og leste en bok. Lotte og Bruno, etter å ha lek seg ut, la seg ved siden av henne med nesene mot hverandre. Noen ganger kom Ingrid også hun tok med seg kjeks, satte seg på teppet og fortalte historier. Nanna likte å høre på den eldre damen bodde alene, og sønnen og barnebarnet besøkte henne sjelden. Hunden hadde hun fått for fem år siden, trodde den skulle bli liten, men den vokste til en kraftig kjempe.
“Uten sønnen min hadde jeg ikke klart å fø ham. Å mate en sånn en på pensjon det er en utfordring,” sukket Ingrid, mens Bruno så på henne med kjærlighet og et fornøyd smil.
Da september kom, ble turene flyttet til kveldstid. En slik kveld, rett etter at de kom til marken, var Bruno ikke der. Plutselig kom en svart terrengbil rullende over bakkene, med høy musikk og tre fulle unge menn. To av dem vaklet ut og begynte å nærme seg Nanna fra begge sider.
Jenta rygget mot epletreet, slo på mikrofonfunksjonen på telefonen og gjemte den i lomma. Deretter hvisket hun til Lotte:
“Hent Bruno. Nå!”
Nå var det bare å håpe at hun hørte.
Lotte trengte ikke oppmuntring hun begynte umiddelbart å bjeffe høyt og dypt, som et rop om hjelp.
“Nei, se der ja!” jublet en av guttene, øynene skimret av begeistring. “Bra vi kom hit!”
“Fin liten greie!” lo den andre, mens Lotte, ved lyden av stemmen, straks knurret, løftet snuten og viste tennene.
“Hvorfor stå her?” sa den første og grep Nannas arm. “Kom, vi tar en tur! Jeg lover å levere deg tilbake i én… eller nesten én del.”
“Gutter, dette kommer dere ikke til å like,” sa Nanna med et uttrykksløst ansikt, mens hun prøvde å vinne tid. “
