Da jeg kom hjem, var det verken mann eller hans eiendeler å se.
«Hvorfor ser du sånn på meg?» smilte Solveig. «Stian ville bare bevise for meg at han er en attraktiv mann. Det er alt.»
«Hva er det du sier?»
«Bare sannheten, vennen min,» svarte Stians ekskone.
«Jeg forstår ingenting» ble Alva forvirret.
«Å, der er Stian han kan forklare alt,» nikket Solveig mot siden.
Moren hadde oppdratt Alva som en skjørt og verdifull blomst.
Anna Karoline var en streng kvinne som styrte sin egen sagbruksvirksomhet med jernhånd.
Men når hun var sammen med sin eneste datter, ble hun en helt annen person stemmen ble lav og beroligende, og øynene strakte av ømhet.
Slik vokste Alva opp som en ømfintlig, sårbar og tillitsfull jente.
Hun hadde aldri opplevd sorg, gikk på vanlig skole og musikk-skole, der hun lærte å spille piano med glede.
Hun ble ikke en stor musiker, men en flink lærer.
Det eneste som manglet var et godt ekteskap, og plutselig dukket det opp en frier i form av den sjarmerende Vegard.
Han var så romantisk, brukte sin ikke så store sjåførlønn på henne, sa de vakreste ord og så henne så ømt i øynene
Men moren likte ham ikke.
«En lat og udugelig type!» kommenterte Anna Karoline.
«Mamma, men jeg elsker ham,» Alvas lyseblå øyne fyltes av tårer.
«Greit, greit,» ga moren seg med en gang. «Men dere bor hos meg!»
I deres romslige tre-roms leilighet var det plass til alle, og den nye ektemannen hadde ingenting imot å bo hos svigermoren, som tilbrakte mesteparten av dagen på jobb.
Han hadde ingenting selv.
Den omsorgsfulle og kjærlige Vegard viste snart sitt sanne jeg: han drakk, hang rundt, og begynte å kjefte på sin unge kone.
I svigermors nærvær prøvde han å oppføre seg, men ikke alltid.
Alva nektet å se mannens feil.
Rett ni måneder etter bryllupet fødte hun sønnen Markus og gledet seg over at de nå hadde en ekte familie.
Gutten var svakelig og krevde mye oppmerksomhet, og Vegard ble enda mer irritabel.
Hun tålte og håpet på bedre tider.
Tålmodigheten tok slutt da moren plutselig døde, etter bare et år med barnebarnet.
Begravelsen ble ordnet av Anna Karolines gamle venn, Erik Magnus.
Vegard viste seg ikke hjemme i disse dagene, og da han endelig kom, ventet det kofferter med hans eiendeler i gangen.
Han truet med rettsaker og deling av eiendeler.
Alva reagerte ikke.
Takk være Erik Magnus han kastet den nesten eks-mannen ut.
Som erfaren advokat forhindret han enhver form for formuesdeling.
De så aldri Vegard igjen.
Selvfølgelig kunne ikke Alva styre sagbruket det ble overtatt av fagfolk, ansatt av nettopp Erik Magnus.
Slik slet den nå mindre familien ikke med økonomien.
Å miste moren og gjennomgå en skilsmisse var vondt for Alva hun hadde ingen venner eller slektninger.
Men hun hadde sønnen, som trengte hennes omsorg, og det fokuserte hun på.
Hun ville ikke tenke på menn (Erik Magnus var unntaket).
Den dagen gikk hun og femårige Markus ut fra barneklinikken og prøvde å unngå regnet under en stor paraply.
Å vente inne var meningsløst regnet ville vare lenge, og Alva kjørte ikke bil. Taxier var opptatte.
De tok sjansen.
«Hopp inn fort!» De hadde ikke gått mer enn tjue meter før en bil bråstoppet. Sjåføren åpnet bakdøren. «Fort, det er ikke lov å stoppe her!»
Det falt henne ikke inn at dette kunne være farlig. Hun kjente igjen mannen de hadde møttes på klinikken, der han hadde sin egen sønn, omtrent like gammel som Markus.
«Takk!» sa hun varmt til Stian etter turen (de ble selvsagt kjent underveis).
«Bare hyggelig!» smilte han. «Kan jeg få telefonnummeret ditt?»
Hun stivnet.
«Beklager, men jeg møter ikke gifte menn,» sa hun og gikk mot inngangen uten å høre mer.
Alva trodde ikke de skulle møtes igjen så snart, men neste dag ventet Stian på dem i gården.
«Jeg er ikke gift,» sa han og rakte henne skilsmissepapirene. Det hadde skjedd for en måned siden.
Var hun lei av ensomheten? Var Stian for munter og omsorgsfull? Likte Markus ham med en gang?
Hun skjønte ikke hvorfor hun sa ja til at den nye bekjentskapen kunne gå en tur med dem og komme på middag.
Fra den dagen møttes de nesten hver dag, og hun ble mer og mer forelsket.
Så forelsket at hun ikke engang ble overrasket da han friet etter en måned.
Selvfølgelig. Han elsket henne også og hadde Markus svært kjær.
Sønnens holdning til ham var avgjørende. Gutten elsket Stian og kalte ham pappa før de i det hele tatt giftet seg.
«Pappa» hadde ingenting imot det, og hun var bare glad.
Selvfølgelig foreslo Stian å adoptere Markus etter bryllupet.
«Jeg har alltid drømt om to sønner,» sa han og ble plutselig mørk i blikket.
Alva strøk ham medfølende over skulderen. Hun visste at ekskonen, som hadde funnet seg en velstående kjæreste, nektet Stian å se sin egen sønn, og at han led av det.
Slik ble de en ekte familie bare tre måneder etter at de møttes.
Det eneste Alva ikke fortalte mannen, var hennes virkelige økonomiske situasjon.
Sagbruket var lite, og inntektene måtte deles på tre (avtalen med de nye partnerne), men det var fremdeles en god inntekt.
Hun sparte til sønnens utdannelse og fremtid. Alt var for ham!
Det var ikke noe poeng i at Stian visste om det.
Det hadde Erik Magnus lært henne, dessverre hadde han flyttet til syden for å nyte pensjonisttilværelsen.
Hvis Stian mistenkte noe om pengene, viste han det ikke.
Men idyllen varte mindre enn ett år.
Etter hvert ble mannen mindre omsorgsfull og snill. Han kom oftere hjem sur og irritert.
«Ikke tenk på det, sjefen er bare vanskelig,» sa han først.
«Kan du ikke bytte arbeidsplass?» spurte hun bekymret. «Du er en dyktig elektriker.»
«Det ordner seg.»
Så sluttet han å unnskylde seg han var taus eller kunne til og med kjefte på henne.
Han rørte ikke Markus, men det var tydelig at gutten irriterte ham.
Alva visste ikke hva hun skulle tro, før alt ble klart av seg selv.
Den dagen gikk hun og sønnen i parken Stian var forsinket fra jobb, men lovte å møte dem for is.
«
