Det er tidlig sommer utenfor lange dager, grønne blader som legger seg mot vinduet som om de bevisst skal skjerme rommet for for mye lys. Vinduene i leiligheten står vidåpne; i stillheten hører jeg fuglesang og en sjelden barnerøst fra gata. I denne leiligheten, hvor hver ting har sin faste plass, bor det to den femogførtiårige Marte og hennes syttenårige sønn, Henrik. Denne juni føles litt annerledes: lufta er ikke bare frisk, men også spent, en anspenthet som ikke forsvinner selv når det trekker gjennom.
Morgenen da eksamensresultatene kom, vil Marte huske lenge. Henrik satt ved kjøkkenbordet med blikket festet til telefonen, skuldrene stive. Han sa ingenting, mens hun sto ved komfyren uten ord. «Det gikk ikke, mamma,» sa han til slutt. Stemmen var rolig, men trett. Trettheten hadde blitt en vane dette året for dem begge. Etter skolen gikk Henrik nesten aldri ut; han forberedte seg til eksamen på egenhånd, dro på gratis påfyll i skolen. Hun prøvde å ikke presse: bar te med mynte, satt av og til bare stille ved siden av ham. Nå begynte alt på nytt.
For Marte var denne nyheten som en iskald dusj. Hun visste: ny eksamen måtte søkes gjennom skolen, alle formalitetene måtte gjennomgås igjen. Det var ikke penger til betalte kurs. Henriks far hadde bodd for seg selv lenge og tok ingen del i dette. Om kvelden satt de stille og spiste hver for seg i egne tanker. Hun gikk gjennom mulighetene: hvor finne rimelige privatlærere, hvordan overbevise Henrik om å prøve igjen, om hun hadde nok krefter til å støtte ham og seg selv.
Henrik var som på autopilot i de dagene. På rommet hans lå en stabel notatbøker ved siden av laptop-en. Han bladde gjennom oppgaver i matematikk og norsk de samme som han hadde løst om våren. Av og til stirret han ut av vinduet så lenge at det så ut som han skulle til å gå. På spørsmål svarte han kort. Hun så at det gjorde vondt å måtte gå gjennom det samme igjen. Men det fantes ikke noe valg. Uten eksamen kom han ikke inn på universitetet. Da måtte han forberede seg på nytt.
Kvelden etter diskuterte de planen. Marte åpnet laptop-en og foreslo å lete etter privatlærere.
«Kanskje vi kan prøve noen nye?» spurte hun forsiktig.
«Jeg klarer meg selv,» mumlet Henrik.
Hun sukket. Hun visste han skammet seg over å be om hjelp. Men han hadde prøvd alene før og dette var resultatet. I det øyeblikket ville hun bare klemme ham, men hun holdt seg tilbake. I stedet ledet hun samtalen mot timeplanen: hvor mange timer om dagen han kunne jobbe, om de måtte endre tilnærmingen, hva som var vanskeligst om våren. Sakte ble samtalen mykere begge visste det var ingen vei tilbake.
Noen dager senere ringte Marte rundt og lette etter lærere. I en skolechat fant hun en dame Ingrid, som holdt til i matematikk. De avtalte en prøvetime. Henrik hørte halvt etter; han var fremdeles på vakt. Men da moren om kvelden kom med en liste over potensielle privatlærere i norsk og samfunnsfag, gikk han motvillig med på å se gjennom profilen