Min svigersønn sa at jeg ikke skulle få se datteren min hvis jeg ikke solgte mors hus
Jeg har levd alene i halve livet. Nei, jeg var gift en gang, men mannen min forlot familien etter bare ett år av ekteskapet. Det var akkurat da jeg fødte datteren min. På vei ut etterlot Petro oss i det minste en leilighet med tre rom. Han hadde i det minste en smule samvittighet. Jeg var ikke interessert i å gifte meg igjen. Og strengt tatt var jeg ikke alene. Jeg hadde Lise, som vokste opp. Jeg måtte ta meg av henne. Kort sagt hadde jeg nok å gjøre.
Jeg visste at jeg gjorde mitt beste, men likevel manglet Lise en fars skulder å lene seg på. Det kunne jeg ikke gi henne. Så etter hvert ble datteren min veldig knyttet til alle guttene hun ble venner med eller fikk et forhold til. Ikke alle likte slik hengivenhet. Ofte måtte jeg trøste henne og lime sammen hennes knuste hjerte. Men Gud er god, og til slutt møtte min datter mannen sin.
Daniel var flink og snill. Jeg var helt for at Lise skulle gifte seg med ham. Han respekterte både meg og henne. Hva mer kunne jeg ønske meg? Derfor anså jeg ham som den perfekte svigersønn. Men ingenting varer evig. Etter et halvt år av ekteskapet forandret Daniel seg.
Samtidig tok jeg vare på min egen mor. Hun var fremdeles i live. Hun fikk meg tidlig, akkurat som jeg fikk Lise tidlig, så hun rakk å se barnebarnet sitt. Men nettopp da ble mor syk. Hun ble så svak at jeg måtte ta henne hjem til meg og pleie henne. Det var ingen annen utvei, så hun bodde hos meg. Men svigersønnen min likte ikke dette i det hele tatt.
Hva som irriterte ham så mye, vet jeg ikke. Jeg tvang ham jo ikke til å ta seg av henne. Tvert imot var alt ansvaret mitt. Og mor var ikke krevende hun var klar i hodet. Jeg skjønner ikke hva problemet hans var.
Men med tiden ble det bare verre. Til slutt fulgte Lise etter Daniel. Nå unngikk de meg begge. Før spiste vi sammen, men nå gjemte de seg på soverommet sitt. Jeg prøvde å snakke med datteren min, men det var nytteløst. Hun sa ikke noe. Bare kom med unnskyldninger.
De ga meg heller ikke noen barnebarn. De sa de ikke hadde hastverk, at de ville leve for seg selv. Først insisterte jeg, men så ga jeg opp. Det var hendes valg, de måtte bestemme selv. Men Daniel forstyrret meg mer og mer, som man sier nå for tida. I mitt eget hjem oppførte han seg som om han eide det. Selv om han ikke løftet en finger for å pusse opp eller kjøpe noe til leiligheten. Men han hang ofte ute med venner på byen. Hvor ble det av den fantastiske svigersønnen jeg trodde jeg kjente?
Kanskje han endelig viste sitt sanne jeg.
Uke for uke ble han mer utålelig. Så kom det nyttår, og Daniel forlangte at de ikke skulle feire det med oss som en familie. Han tok Lise med på rommet, og de feiret for seg selv. Ved midnatt kom datteren min ut for å ønske oss godt nyttår, men mannen hennes viste seg ikke.
Dagen etter sa han rett ut: “Lise og jeg skal selge din mors hus og kjøpe en egen leilighet.” Jeg visste ikke engang hva jeg skulle si. Skjønte han ikke at de hadde bodd hos meg i et halvt år? På min regning? Var ikke det nok?
“Nei, jeg tror ikke det. Tjene penger til din egen leilighet selv. Det er din mors hus. Vi selger ingenting. Det er hennes eiendom, og hun får bestemme selv.”
Daniel ble rasende. Samme dag pakket han sakene sine, tok Lise med seg og dro hjem til sine foreldre.
Det gjorde vondt at datteren min ikke sa et ord i mot, men det er hennes liv. Hvis hun tror det er best for henne, så får hun leve med Daniel.
Handlet hun riktig?
Hva ville du ha gjort i hennes sted?