Det var en gang en stefar som het Per. Han hadde giftet seg med Lise da hennes datter, Astrid, var ti år gammel. Jenta husket godt sin biologiske far, som hadde omkommet to år tidligere, og i begynnelsen var hun forsiktig og reservert overfor morens nye mann.
Men Per fant en måte å nå frem til henne på. Astrid kalte ham aldri for “pappa”, men “Per-min” lød så varmt og kjærlig fra hennes lepper at ingen kunne tvile på at de hadde et nært forhold.
Det var faktisk takket være Astrid at familien holdt sammen da Per, seks år etter bryllupet, dumdristig nok ble lokket til å være utro på en julebord med en kollega ved navn Ingrid. Han hadde drukket for mye, blitt revet med av stemningen og stolthet over et godt utført arbeid.
Han husket knapt hva som hadde skjedd, men noen fant på å fortelle Lise om det. Selvsagt ble det et forferdelig krangel. Per ba om tilgivelse, men Lise ville ikke høre på ham og truet med skilsmisse.
De kranglet mens Astrid var på skolen, men den følsomme jenta merket likevel at noe var galt og ble dyrt ulykkelig.
“Jeg tilgir deg bare for Astrids skyld,” sa Lise til slutt mellom sammenbitte tenner. “Men dette er første og siste gang. Neste gang blir det skilsmisse.”
Per hadde allerede forbanet seg selv hundre ganger. Han prøvde å gjøre opp for sin feil ved å tilbringe mer tid med familien, og det var en lettelse å se at Astrids øyne etter hvert skinte igjen.
Men så vokste jenta opp, og da hun var atten, tok hun med seg en kjæreste hjem for å møte foreldrene.
Vegard likte Per ikke fra første stundhan var mager, utålmodig, arrogant og smilte hele tiden på en irriterende måte. Bare for Astrids skyld, som så på fyren med forelskede øyne, prøvde Per å holde tone.
“Astrid, er du sikker på at han er den rette?” spurte han lavt da kjæresten hadde gått.
“Hva, Per-min, likte du ham ikke?” Astrid så skuffet ut. “Du kjenner ham bare ikke godt nok. Vegard er virkelig snill.”
Per sukket tungt, men tvang frem et smil. “Vi får se. Du kunne umulig ha tatt et dårlig valg.”
Vegard merket tydeligvis at stefaren ikke var glad i ham. Han unngikk Per så godt han kunne, var høflig, men det kostet ham tydeligvis.
Så fikk Per andre ting å tenke påLise anklaget ham for å være utro med Ingrid igjen.
“Likte du henne så godt sist at du ikke kunne la være?” raslet Lise. “Da kan du like gjerne dra til henne! Hvorfor plager du meg?”
“Lise, hva er det du snakker om?” sa Per forvirret. Etter den første hendelsen hadde han ikke engang tenkt på å være utro igjen. “Hvor har du dette fra?”
“Det finnes snille mennesker som fortalte meg!”
Per ga seg ikke tid til lange forklaringerhan ringte Ingrid på høyttaler.
“Per,” sa kollegaen bestemt da hun hørte spørsmålet om deres forhold, “er du full? Jeg giftet meg for et halvt år siden og venter barn med mannen min. Var det ikke du som gikk fra festen da vi feiret det på jobb?” sa hun tørt.
“Unnskyld,” mumlet han. “Det var en misforståelse.”
Per så bebreidende på kona. Hun ble tydelig flau, men fnøyset og forlot rommet. I et par dager nektet hun å snakke med hamren tverrhetmen etter hvert gikk det over.
De måtte dog finne på en løgn for Astrid, som, selv om hun var opptatt av forholdet til Vegard, hadde lagt merke til at foreldrene ikke snakket sammen.
Så ble Per påkjørt av en bil. Det var så merkelighan følte nesten at noen dyttet ham ut i veien, og en liten bil traff ham i beina. Heldigvis kjørte den sakte, så han slapp unna med forstuing og en lett hjernerystelse.
Hjemme slet han med å bevege seg, og Astrid gjorde alt for å pleie ham. Hun serverte mat på sengenselv om han protestertespilte kort, leste bøker, eller de bare pratet.
“Hvorfor bryr du deg så mye om ham?” hørte Per en dag Astrid og Vegard snakke i gangen. “Han er en voksen mannla ham klare seg selv”
“Vegard!” hvisket Astrid sint. “Per-min er nesten som en far for meg! Jeg elsker ham og skal ta vare på ham, uansett hva andre sier!”
Vegard gryntet og mumlet noe til forsvar for seg selv. Per smiltede hadde virkelig oppdratt en god jente.
Ikke lenge etter ble Per rammet av en ny ubehagelighet. Sjefen, etter tips fra en kunde, anklaget ham for slurv.
“Leif Magnussen sier at taket i et rom henger skeivt, og hjørnene er dårlig utført,” sa sjefen. “Og han fortalte meg i største fortrolighet at du presset ham for penger for å gjøre jobben skikkelig.”
“Det er jo helt latterlig!” Per ble nesten kvalt av sinne. “Vi gjorde en strålende jobb, og vi ba aldri om ekstra penger.”
Denne Leif Magnussen var en krevende og pedantisk type. De hadde slitt med alle hans spørsmål, men han hadde virket fornøyd. Hvorfor klaget han plutselig?
“Uansett, dra og hør med ham!” sa sjefen skarpt. “Fiks det sånn at han slutter å klage og true med søksmål. Ellers står hele laget på gata.”
Den dagen klarte ikke Per å få tak i den misfornøyde kunden, og han kom hjem med dårlig humør. Han fortalte familien hva som hadde skjedd.
“Ikke bekymre deg, Per-min!” sa Astrid øyeblikkelig. “Han har bare misforstått noe. Vil du at jeg skal bli med deg?”
“Du trenger ikke miste jobben din på grunn av dette,” sukket Lise. “Bare få det unnagjort.”
Da Leif Magnussen så Per, virket han litt forvirret.
“Hva vil du?” sa han utfordrende. “Vi tar dette i retten! Dere gjør en slurvejobb! Jeg skal få deg sparket!”
“Kan vi se på feilene og rette dem?” sa Per og kjempet for å holde seg i tøylene.
“Ingenting å se på!” hvinte Leif plutselig. “Eksperter skal se på dette! Ordentlige folkikke som dere!”
Per hadde fått nok. Han skjøv Leif til side”Unnskyld”og gikk inn i leiligheten under klientens rasende rop.
Som forventet var takene helt i orden.
Per løftet et øyebryn og stirret på Leif.
“Men pengene! Dere presset meg for penger!” prøvde Leif å protestere, men ikke lenger like selvsikkert.
Da Per tok et par skritt mot ham, rykket Leif til side, traff veggen og begynte å skrike om politiet.
“Ti stille,” sa Per lavt og møtte mannens redde blikk. “Fortell meg hellerkom du på dette selv, eller fikk du hjelp?”
Leif svelget nervøst og begynte å snakke fort.
If
