«Ikke se på meg sånn! Jeg trenger ikke dette barnet. Ta det!» en fremmed kvinne kastet plutselig en babysele i hendene mine. Jeg forsto ikke hva som foregikk.
Med min mann, Harald, hadde vi alltid levd i harmoni. Vi kranglet nesten aldri. Jeg prøvde å være en god hustru og husmor. Vi giftet oss mens vi fremdeles studerte. Senere ble jeg gravid, og vi fikk tvillinger. Da barna ble større, startet vi en liten bedrift. Jeg hjalp bare til nå og da, for jeg måtte ta meg av barna og hjemmet. Jeg elsket å lage mat. Harald så alltid frem til helgene, da jeg pleide å lage noe spesielt. Hver gang prøvde jeg å finne på nye retter, og han var min smaker. Barna var også nysgjerrige på hva mor skulle lage denne gangen. Med alle disse bekymringene barna, hjemmet, jobben la jeg ikke merke til hva Harald gjorde. Jeg hadde aldri trodd at denne mannen kunne svike meg.
Det siste året hadde vært vanskelig. Virksomheten gikk dårlig, og vi sparte hvor vi kunne. Harald måtte reise rundt i landet for å skrive nye avtaler. Barna begynte i første klasse, så jeg var hjemme med dem.
En dag, da vi kom hjem fra jobb, ble vi møtt av en vakker kvinne. Vi gikk ut av bilen, og hun løp rett bort til meg og dyttet en babysele i hendene mine.
«Ikke se på meg sånn! Jeg vil ikke ha dette barnet hvis han ikke vil være med meg. Ta det!» skrek hun som en galning og pekte på Harald.
Jeg sto der, forvirret.
«Du lovet at du skulle forlate henne og bli med meg! Hvis ikke, vil jeg ikke ha dette barnet!» Hun spyttet på bakken, snudde på hælen og forsvant.
Sjokket varte i flere minutter før det gikk opp for meg at jeg holdt en babysele. Jeg spurte ikke Harald om noe av blikket hans skjønte jeg hvem hun var, og han så ut som han ønsket å synke i jorden. I stillhet gikk vi inn i leiligheten. I seleggen lå en gutt, ikke mer enn to uker gammel.
«Hent barna fra skolen og kjøp alt jeg skriver ned for ham,» sa jeg. Harald nikket stumt.
Det er atten år siden nå. Mange av vennene mine dømte meg, de forsto ikke hvorfor jeg oppdro et annet menneskes barn når jeg allerede hadde to døtre.
Jeg spurte aldri Harald om den kvinnen. Jeg oppdro gutten som min egen sønn. Jentene var lykkelige for å ha en lillebror. Vi holdt ikke sannheten skjult for ham, og da han ble voksen, forklarte vi alt. Merkelig nok tok han det rolig han spurte ikke engang om sin virkelige mor. Og jeg var lykkelig. Jeg hadde tre fantastiske barn som elsket oss. Forholdet mitt til Harald ble ikke det samme, men han gjorde sitt beste for å rette opp.
På sønnens attenårsdag skulle vi feire med familien. Døtrene mine, nå gift og bosatt hver for seg, skulle komme. Akkurat da vi skulle sitte til bords, ringte det på døra. Vi ventet ikke flere gjester, så jeg ble urolig. Noe hadde føltes galt hele dagen, og jeg hadde rett. Da jeg gikk ut i gangen, så jeg en mager kvinne som minnet om henne som en gang ga meg sønnen sin.
«Jeg vil snakke med min sønn!» sa hun.
«Det er ikke din sønn her!» svarte vi i kor, jeg og sønnen min.
Han lukket døren for henne og inviterte alle tilbake til bordet. Jeg hadde tårer i øynene. Jeg var så lykkelig for å ha en så fantastisk sønn, selv om han ikke var min egen.
