**Skilsmisse i mai**
Han forsvant til en som var «yngre og penere» og slo døren igjen. Vi ble skilt i mai. Men det er bare detaljer nå.
Mannen min var helt ordinær. Før bryllupet virket han romantisk og omtenksom, akkurat som i gamle dikt. Men etterpå forsvant prøveversjonen, og det viste seg at hans kjærlighet hadde begrensninger.
Ingen kriminelle handlinger, nei. Men det var en torn. Han begynte å telle ører. Og alltid med fordreininger.
Ja, han tjente rundt to tusen kroner mer enn meg. Det betydte at han var «forsørgeren», mens jeg bar hjemmet på ryggen. Men regnskapet hans var mer enkel regning.
Hvis noe var «til huset», hadde *han* betalt for *meg*.
«Til huset» var bilen med avdrag på tre tusen kroner i månedenden han kjørte meg til Rema med en gang i uken.
«Til huset», altså «til meg», var det å kjøpe tepper, håndklær, gryter og utbedring av badet.
«Til meg» var klær og leker til sønnen, barnehagen og legebesøk.
«Til meg» var å betale regning, for det ordnet jeg. Og siden pengene forlot *min* lomme, var det *mine* utgifter.
Alt dette var «til konen». Så «til mannen», ifølge ham, var bare noen få kroner fra fellesbudsjettet. For ham og familien var jeg et «svart hull i økonomien». Jeg tjente mindre og brukte nesten alt han hadde. Han elsket å spørre meg sørgelig ved månedens slutt hvor mye som var igjen. Og selvfølgelig var det ingenting.
Det siste året sa han stadig: «Vi må kutte i *dine* utgifter. Du vil alltid ha for mye.» Og så kutte han.
Først avtalte vi at hver skulle ha tusen kroner til egne utgifter, resten til felleskapet. Så tok han også differansen mellom lønningene våre. Altså beholdt han to tusen, mens jeg fortsatt fikk tusen.
Etterpå reduserte han bidraget sitt med tusen til. Begrunnelse? «Din sjampo koster femti kroner, jeg bruker såmye.»
Til slutt hadde jeg fem tusen i måneden til alt: hus, mat, billån og sønnen. To tusen kom fra ham, tre fra meg. Det ble aldri nok.
Jeg ga opp de tusen til meg selv og la hele lønnafire tuseninn i hjemmet. Jeg overlevde på småbonuser mens han kalte meg en sløser. At *han* forsørget meg. Og at beltet ville strammes mer.
*Hvorfor skilte du deg ikke før?*
Jeg var dum. Jeg trodde på ham. Og på moren hans. Og min egen. De overbeviste meg om at det var sant: *han* forsørget meg, og *jeg* kunne ikke håndtere penger. Jeg gikk i slitte klær, telte hver krone, svelget smørtabletter og utsatte tannlegen fordi det offentlige tannlegeregisteret var stengt, og jeg kunne ikke betale privat.
Imens brukte han tre tusen på impulskjøp. Han var stolt av å kunne «håndtere privatøkonomi». Ny telefon, merkesko, en subwoofer til bilen til absurde priser.
Så gikk vi fra hverandre. Den store «forsørgeren» fløy til armene på en som ikke brukte brukte klær, gikk på treningssenter og ikke tilbragte kvelder med å lage middag av rester eller strikke sokker til sønnen av gamle garnrester.
Selvfølgelig gråt jeg. Hvordan skulle jeg klare meg uten «forsørgelsen» hans, med et barn å ta vare på? Jeg støvsugde lommene mens jeg stirret redd inn i fremtiden.
Så kom lønnsslippen. Eller, den landet som vanlig, men denne gangen var det penger igjen på konto. *Mange* penger. Før skyldte jeg på kredittkortet dagen før lønning.
Så kom forskudd. Og pengene vokste.
Jeg satte meg ned. Tørket tårene og tok fram et ark. «Inntekt» og «Utgifter». Ja, hans lønn forsvanteller, de to tusen han ga meg (han beholdt jo tre selv). Og billånettre tusenvar borte.
På mat brukte jeg under halvparten. Ingen klag om at kylling ikke var «ekte kjøtt». Ingen krav om svinekjøtt, biff eller tykk suppe. Ingen som rynket på nesa ved billig ost eller ba om øl. Ingen søtsaker som forsvant i løpet av minutter.
Og ingen som sa: «Kakene dine er dårlige. Jeg vil ha pizza.»
JEG GIKK TIL TANNLEGEN!!! Herregud, JEG GIKK TIL TANNLEGEN!!!
Jeg kastet det slitne tøyet og kjøpte nytt, enkelt men anstendig. Var hos frisøren for første gang på fem år.
Etter skilsmissen begynte han å sende penger til sønnen. Sju hundre kroner, som dekker barnehage og fotballtrening.
I jul ga han fem hunder til, med beskjed: «Kjøp noe skikkelig til gutten, ikke bruk det på deg selv, jeg kjenner deg.»
«På meg selv.» Jeg lo. Siden skilsmissen har jeg kjøpt sønnen alt han ville ha. Et enkelt teleskop, Lego, et barbeur.
Med en bonus pusset jeg omsider opp rommet hans. Til jul fikk han et digert bur med to marsvin og alt utstyret.
I desember tok jeg imot en forfremmelsefør hadde jeg ikke vurdert det. «Når skulle jeg fått alt gjort hjemme?» Nå gjør jeg det. Jeg trenger ikke lage store middager eller fylle kjøleskapet for hans skyld.
Og det beste: ingen kaller meg en snylter. Ingen gnager på nervene. (Vel, eks-svigerinnen dør liksom «på besøk for å se barnebarnet» og fotograferer alt: kjøleskapet, klærne, leiligheten.)
Nå sitter jeg på sofaen, spiser ananas og ser sønnen mate marsvinene forsiktig«Mamma, laver jeg maten på rett plass?»og jeg føler meg bra. Uten ham. Uten hans penger.
Og bryr meg ikke om mormors hus jeg måtte selge for å gi ham halvparten av leilighetens verdi. Frihet og ro er verre masse.
**-En ukjent manns dagbok**
