**Siste sjanse**
Jeg lå sammenkrøket på sofaen og holdt hendene mot magen. Alt gjorde vondt, og smerten minnet meg på det som ventet. Det samme hver gang: skarp smerte, så blødning, ambulanse, sykehus og tomhet inni. Dette var en spontanabort, ingen tvil. Den tredje på to år, etter en missed abortion, og før det en abort. Den aborten jeg fortsatt betaler for, med min manglende evne til å bli mor.
Jeg rakk etter telefonen og ringte ambulansen. En halvtime senere ble jeg båret ut, mens jeg samtidig ringte Andreas for å si at jeg ikke kom hjem til middag.
“Igjen?” spurte han, men jeg orket ikke å svare. Tårene rant, fylt av fortvilelse og skuffelse over meg selv. Hvor mange ganger skulle dette skje? Eller visste jeg egentlig svaret? Hvis jeg bare ikke hadde gått til den tvilsomme legen den gangen, kunne alt vært annerledes. Vi kunne hatt en femåring nå. Men barnet var ikke her, og det så ut til at det aldri kom til å bli noe av det.
“Det gjør så vondt,” klynket jeg, men legen bare justerte dråpen og så på meg likegyldig.
To dager på sykehuset føltes som en evighet. Så kom utskrivelsen, Andreas med et blomsterbukett, alt som om det var en scene gjentatt.
“Du er så blek,” sa han, og jeg smilte svakt. Det var ingenting å glede seg over. Jeg kunne ikke gi ham et barn, det var tydelig.
På vei hjem satt jeg ved siden av ham og fingret på rosenbuketten. Så snudde jeg meg mot ham og sa:
“Jeg vil ikke prøve lenger. Jeg klarer ikke å gi deg et barn.”
“Ikke si det, det ordner seg,” prøvde han å muntre meg opp, men jeg bare ristet på hodet.
“Tror du selv på det? Fem år ned i dass. Jeg er nesten tretti, du er nesten trettifem. Det er nok. Jeg har lekt nok med tanken på å bli mor. Legene sier det ikke er noen sjanse, kanskje det er på tide å høre på dem.”
“Liv, vi får barn,” insisterte han. “Husker du hva professor Lund sa? Han mente det var mulig hvis vi fulgte alle rådene hans.”
“Og hvor er din professor nå?” spurte jeg bittert. “Han er død, og de rådene forsvant med ham. Nok, Andreas. Jeg vil ikke torturere deg eller meg selv lenger.”
“Hva er det du sier?” Han rynket pannen mens han holdt blikket på veien.
Jeg trakk pusten dypt og snudde ansiktet mot vinduet.
“La oss skilles. Du kan møte en kvinne som kan gi deg barn, du fortjener det. Jeg fortjener ikke deg, din tålmodighet eller din omsorg. Jeg er tom, livet holder seg ikke i meg, jeg er verdiløs.”
Tårene presset på, og Andreas tok hånden min, kysset den.
“Ikke vås. Vi klarer oss. Folk lever uten barn, det kan vi også. Lykken ligger ikke i barn.”
“Men i hvor mange man har,” sa jeg gjennom tårene. “Nok, Andreas. La meg ikke stjele farsgleden fra deg.”
“La meg ikke stjele familiegleden fra meg,” avbrøt han.
Det var typisk ham: forelsket i meg, tålte alle mine nykker, og ville fortsette så lenger jeg var der. Han hadde kjempet for meg, fjernet rivaler, og da jeg endelig ble hans kone, trodde han ingenting manglet for lykke. Bortsett fra kanskje en liten klump av glede, men skjebnen ville ikke gi oss det.
Andreas visste historien min. Visste at før ham hadde jeg vært gift med en eldre mann, at faren min, en tyrann, hadde tvunget meg til det. Visst om den skjebnesvangre aborten. Alt endte slik det var nå, men ingenting kunne endres. Jeg hadde vært gift med Andreas lenge, snakket ikke med faren min, og visste knapt noe om min yngre søster.
“Jeg blir ikke overrasket om far en dag tvinger henne til å gifte seg med en eller annen psykopat for sin egen vinning.”
Min søster, Silje, var tjueto, vakker og smart, akkurat som meg, men mer underdanig mot faren. Han oppdro oss alene, ekskonene fikk ikke være med på oppdragelsen, fordi tyrannen bestemte det. Han styrte barna sine som sin forretning: dro i trådene, tok avgjørelsene og tvang oss til å følge hans vilje.
Jeg rømte da jeg var tjuefire, møtte Andreas og kuttet alle bånd med faren. Siden da hadde han nektet meg kontakt med Silje, så da hun plutselig sto på døren, var jeg lamslått.
“Hva har skjedd?” spurte jeg, men la ikke merke til den rundingen i magen hennes først.
“Jeg rømte fra far,” hikstet hun og kastet seg i armene mine. Det var litt over en uke siden jeg kom hjem fra sykehuset, og akkurat da jeg begynte å bli roligere, kom dette.
“Hva ville han?”
“Han ville… Han ville at jeg skulle ta abort.”
“Herregud, du er gravid!” utbrøt jeg og så henne over. “Hvem er faren?”
“Det spiller ingen rolle. Liv, det er av kjærlighet. Han er gift, han vil ikke ha barnet. Far sa enten tar jeg abort, eller tar han meg til legen med makt.”
Jeg gråt sammen med henne. Silje var så sårbar, så hjelpeløs, så kjær. Vi hadde ikke sett hverandre på fem år, og hun hadde forvandlet seg fra en stygg andunge til en vakker svane. Men avhengigheten av faren ødela alt, og jeg var sikker på at hun snart ville dra hjem. Det kunne jeg ikke la skje.
Andreas tok det rolig da Silje flyttet inn. Han motsatte seg aldri mine avgjørelser. Han elsket meg for mye til å motsi meg, og jeg misbrukte det aldri.
Selvfølgelig, etter litt over en uke, bestemte Silje seg for at hun ikke kunne la faren lide lenger.
“Jeg lar deg ikke dra!” skrek jeg og tok henne i armene. “Vil du at han skal skade deg og barnet? Tenk på sønnen din!”
“Det er for sent for abort, han kan ikke tvinge meg,” sa hun selvsikkert. “Ingen lege vil røre meg i uke tjueen.”
“Men de kan fremkalle fødsel!” ropte jeg. “Du vil ikke engang merke det. Han kan putte noe i teen din, og så får du barn. Vet du hvordan det føles? Nei, det gjør du ikke! Men jeg vet!”
Jeg gråt, og til slutt ga Silje seg. Hun ble, men snakket stadig om faren og følte skyld.
Silje fødte i juli, og straks ville hun hjem. Jeg grep babyen og holdt ham inntil meg:
“Jeg lar deg ikke ta Lars til den monstringen! Vil du at faren skal gjøre ham til en like stor grusomhet som seg selv? Dra om du vil, men Lars blir her.”
Silje trakk på skuldrene:
“Greit. Far ville bare ha meg tilbake, uten barnet. Du er uansett død for ham, så ta denne skrikende, umulige ungen.”
Jeg visst det var fødselsdepresjon. Om en måned, kanskje mer, ville hun komme tilbake. Men jeg elsket å holde den lille skrikende klumpen, luk