De slektningene satte umiddelbart ut esken med de små kattene på gata. Corgi fulgte etter dem og nektet kategorisk å gå tilbake inn i leiligheten. For ham var alt nå over
Slektningene tøyset ikke esken med kattungene ble simpelthen plassert på fortauet. Corgi fulgte dem i taushet og nektet bestemt å vende tilbake til den tomme leiligheten. For ham betydde dette hjemmet ingenting lenger.
Hunden, som bestefaren kjærlig kalte Corgi, var egentlig ikke av corgirasen. Langt på vei minnet han om disse morsomme, kortbeinte hundene, men på nært hold var han en virkelig blanding: rød pels, korte bein og en munter logrende hale som alltid begynte å vifte når han møtte noen.
Corgi var ekstremt sosial, uendelig nysgjerrig og av en sjelden godhjertethet. I den lokale parken, hvor den gamle mannen tok ham med på tur, ble han bare kalt «Guds plage» og ikke uten grunn. Så snart båndet ble tatt av, kastet han seg inn i det: han ville bli venner med alle både hunder og mennesker. Å løpe, leke og møte nye venner det var hans sanne kall.
Hundeeierne, når de så Corgi, snudde ofte på hælen og gikk de visste at ellers ville de bli sittende lenge. Deres egne hunder kunne heller ikke motstå denne livlige lille skapningen, og hadde ingen planer om å dra. Så eierne måtte kalle tilbake hunden sin, med gestikulerende hender, ord, og til og med pinner for å jage Corgi bort.
Men han ble aldri fornærmet han kjente ikke engang til følelsen.
Derimot ble den gamle mannen ofte dypt bedrøvet når han så hvordan folk prøvde å jage vekk hans elskede kjæledyr. Noen ganger prøvde han å gripe inn, men det var som om Corgi forsto alt: han grep buksebeinet hans, trakk ham vekk, krøp så opp i fanget hans, slikket hendene hans, ansiktet og alt ble bra igjen.
En dag, da den pensjonerte mannen igjen hadde døset litt på en benk i parken, streifet Corgi rundt i nærheten, som vanlig. Da mannen våknet, så han ikke bare hunden sin, men også en katt. En rødfarget, bartebærende skapning satt ved siden av ham og stirret intenst.
«Har du skaffet deg en ny venn?» spurte han overrasket.
Corgi logret muntert, slikket eieren, og så katten før han la seg ned ved siden av dem. Katten var ikke dum: den tok plassen og aksepterte maten som ble tilbudt litt kylling og noen hunde kjeks. Det var tydelig at den ikke var bortskjemt.
Da mannen skulle hjem, stoppet Corgi bestemt ved sin nye venns side.
«Hva nå da?» utbrøt eieren forbløffet.
Men Corgi signaliserte klart: uten katten, gikk han ingen steder. Den gamle mannen prøvde å protestere:
«Vi har nok problemer som det er»
Men det var tydelig at han ikke hadde noe valg. Han sukket:
«Ja vel, din bartehals siden han har valgt deg, så kom og lev hos oss. Kanskje det blir enda morsommere.»
Senere viste det seg at «katten» faktisk var en hunnkatt. Et par måneder senere dukket det opp tre myke kattunger i leiligheten. Corgi var den lykkeligste. Han passet på dem, lekte med dem og sov sammen med dem, mens Pjusken slik mannen kalte katten satt på vinduskarmen og så ut på gata.
Livet ordnet seg. Mannen skaffet alt det nødvendige til den nye familien og leste gjerne artikler om katter og hunder på nettet. Naboene lo først, men ble så rørt: hver morgen så de ham gå tur med sitt brokete lille følge Corgi, Pjusken og de tre kattungene.
Parken ble erstattet av gårdsplassen den var nærmere og tryggere. Nå hilste alle naboene, og noen satte seg til og med ned hos ham. Corgi, Pjusken og kattungene var lykkelige.
Så skjedde det ingen hadde ventet. En solfylt helg, da gårdsplassen var full av liv og lyder, ga Corgi plutselig fra seg en hvin. Alle løp til.
Mannen satt på benken, litt sidelengs. Et svakt smil lå over ansiktet. Han så på sine små venner, men øynene hans uttrykte ingenting lenger
I noen dager matet naboene dyrene. Så dukket de fjerne slektningene opp. De var de som satte esken med kattungene og Pjusken ut på gata. Corgi fulgte etter. Hjemmet, hvor hans elskede eier ikke lenger var, hadde mistet all mening for ham.
Naboene så på dem med sorg, men ingen kunne ta inn alle de fem dyrene. Så de ble værende der, ved benken Corgi, Pjusken og de tre kattungene.
Høstregnet kom. Kaldt og uvennlig. Katten prøvde å dekke de små med kroppen sin, og Corgi krøp uten nøling over dem for å holde dem varme.
Først var det den hissige gamle damen fra første etasje som ikke lenger kunne holde ut. Hun løp ut i det kalde regnet, i hjemmetåken, og skjente høyt på hele verden. Hun plukket opp kattungene, holdt Pjusken tett inntil seg og sa til Corgi:
«Kom igjen, hjem med deg, øyeblikkelig!»
Hunden lystret og fulgte etter, halen logrende.
Nå var hele følget med henne enten hun eller barnebarna hennes tok dem med ut, barna som hadde «parkert» dem hos henne. Og så merkelig det enn måtte virke, ble den gamle damen husets sjel. Nabokvinnene begynte plutselig å overøse henne med kaker, kjøttkaker og alle slags godsaker særlig til de små. Hun knurret selvfølgelig litt, men tørket stadig oftere øynene i smug.
Så en dag kom husets vaktmester på besøk. Han satte seg, drakk en kopp te, og de snakket. Da han skulle gå, stoppet den gamle damen ham:
«Hei! Du glemte konvolutten din! Den er full av penger!»
Mannen stoppet:
«Jeg glemte ingenting. Den er til deg. Fra hele huset. Hver ga det de kunne. Nei, ne
