“Pappa, vær så snill… ikke kom på skolen i dag, oké?”
“Hvorfor ikke, Ingrid? Vil du ikke at jeg skal se deg få prisen din?”
“Nei, pappa. Alle klassekameratene mine og foreldrene deres kommer, og du…”
“Hva med meg?”
“Du er helt støvet, pappa. Du kommer rett fra byggeplassen igjen.”
Mannen ble stående. Hun holdt en vissnet blomst hun hadde plukket fra veikanten.
“Det stemmer,” sa han lavt. “Jeg rakk ikke å skifte. Ville ikke komme for sent.”
“Det spiller ingen rolle! Jeg sa jeg ikke vil ha deg her!” ropte hun. “Alle vil le av meg!”
Faren ristet på hodet, sa ingenting.
“Greit, Ingrid. Jeg går.”
Hun snudde seg sakte, blomsten i hånden.
Ingrid vokste opp i et lite hus av blikk. Moren forlot dem da hun var fem.
Faren, Harald, jobbet i sol og regn for å kjøpe bøker og klær til henne.
“Pappa, vi har ikke kjøleskap!”
“Ingenting, lille venn. Vi lar maten stå på balkongen der er det kaldere.”
Årene gikk. Ingrid vant priser, dro til universitetet i Oslo.
Faren ga henne de siste pengene sine.
“Hold deg selv gående, jenta mi.”
“Men pappa, hva har du igjen da?”
“Jeg er bare glad for å se deg bli noe.”
“Jeg kommer tilbake. Lover. Og tar deg med,” sa hun og klemte ham.
Han smilte.
“Du trenger ikke dra meg rundt, jenta mi. Jeg trives her med hønsene mine.”
To år senere.
Faren ringte ofte, men Ingrid svarte sjelden.
“Pappa, jeg er opptatt jobb, forelesninger…”
“Jeg skjønner, lille venn. Husk å spise, oké?”
“Ja, pappa. Ha det!”
En dag dukket han uventet opp i byen med kålruletter og en kake.
Vakten stoppet ham.
“Hvem leter du etter?”
“Jenta mi, Ingrid Halvorsen. Tredje etasje.”
Vakten smilte ironisk.
“Frøken fra ‘Diamant Event’? Hun er på jobb stor arrangement i dag. Bare legg fra deg vesken.”
“Nei, jeg vil gjerne se henne… et øyeblikk.”
Han gikk til hotellet der arrangementet var.
Der sto Ingrid, elegant i en dyr kjole, omgitt av viktige folk.
Faren ble stående i kanten, i sin slitte jakke og støvete sko.
“Frøken Ingrid,” sa han forsiktig. “Det er faren din…”
Hun snudde seg. Så ham.
“Pappa?! Hva gjør du her?”
Alle stirret.
“Jeg… lagde kålruletter til deg.”
En kollega lo.
“Å, så du er faren hennes! Så søtt!”
Men Ingrid ble rød og sa kaldt:
“Gå. Du hører ikke til her.”
“Ingrid, det er bare meg…”
“Gå!” skrek hun.
Han gikk. Kålrulettene falt på gulvet.
“Unnskyld,” mumlet han. “Jeg ville ikke gjøre deg flau.”
En vakt hjalp ham.
“La det være. Jeg har en datter selv… hun kommer aldri tilbake.”
Han smilte bittert.
“De kommer tilbake… når det er for sent.”
Flere år gikk.
Ingrid ble markedsdirektør. Fortalte alle foreldrene hennes var døde.
Men en dag dro hun til en veldedighetsgalla i en liten by.
Tema: “Enkle folk med store hjerter.”
En gammel mann gikk på scenen grove hender, rolig blikk.
“Jeg heter Harald Halvorsen. Jeg er ingen stor mann, men jeg vet hva kjærlighet er. Jeg oppdro datteren min alene. Hun dro langt bort… men jeg ber for henne ennå. Vet ikke om hun lever. Men hvis hun hører meg: Jeg elsker deg, selv om du glemte meg.”
Salen ble stille.
Ingrid holdt for munnen.
“Nei… det kan ikke…”
En reporter spurte:
“Er det noe galt, frue?”
“Det er… min far.”
Hun løp mot scenen.
“Pappa!”
Mannen stivnet.
“Ingrid?”
Hun kastet seg i armene hans.
“Tilgi meg! Tilgi at jeg skammet meg over deg!”
Han strøk henne over håret.
“Lille venn… jeg tilga deg for lenge siden. Jeg ventet bare.”
Etterpå skrev avisene om historien deres.
Folk gråt da de leste om den vellykkede kvinnen som fant faren sin mannen hun en gang avviste.
Harald ble invitert på TV. Han sa bare:
“Du trenger ikke være rik for å elske ditt barn. Men du må være et menneske for å tilgi dem når de glemmer deg.”
Årene gikk. Ingrid startet fondet “En fars hjerte” for foreldreløs
