På vei til butikken kjente Anna plutselig igjen moren til hennes første store kjærlighet i den eldre kvinnen som kom gående mot henne. Til hennes overraskelse kjente kvinnen henne også igjen og kunne ikke holde tilbake tårene.
For første gang på ti år kjørte Anna gjennom gaten der hun hadde vokst opp, i en liten bygd i Telemark. Selv om hun nå satt i en dyr bil, følte hun seg alt annet enn trygg på returneringen: en flom av ubehagelige barndomsminner veltet over henne. For lenge siden hadde hun lovet seg selv å aldri sette foten her igjen, men likevel var det noe som dro henne tilbake til bygda der hun var født og oppvokst.
Anna ble oppdratt av moren sin, Ingrid, fordi faren hennes hadde dødd før Anna var tre år gammel. Hun kjente ham bare fra bilder. De to levde ganske enkelt: Ingrid jobbet som veterinær i området, men hadde knapt tid til en egen kjøkkenhage og tjente ikke særlig mye.
«Ikke bekymre deg, kjære,» sa Ingrid ofte. «Så lenge du er frisk og glad, ordner resten seg.»
Anna vokste opp til en vakker ung kvinne og var derfor en ettertraktet bratt men uten større medgift i sikte. På en bygdefest møtte hun en gutt ved navn Erik fra en nærliggende småby. For Anna var det den første store kjærligheten, noe moren hennes ble bekymret for: Erik kom fra en velstående familien, og Ingred var redd for at han skulle forlate datteren sin når den første forelskelsen bleknet. Anna beroliget henne: hun var overbevist om at Erik var ærlig og at penger ikke betydde noe for ham. Etter et halvt år med felles spaserturer og stevnemøter kom han med foreldrene sine på besøk for å be om Annas hånd. Men så mye som moren hans så det enkle huset, ble hun blek. Hun sa ikke et ord, men sådde uro i Annas hjerte.
Den store dagen var planlagt for den første lørdagen i oktober. Den morgenen var Anna merkelig nervøs uten å vite hvorfor. Venninnene hennes hjulpet henne med å flette håret og tilpasse brudekjolen men Erik dukket aldri opp. Fadderen hennes (en nær venn av familien) dro for å se hva som hadde skjedd, men Anna anty allerede at det ikke ville bli en bryllup.
«Hva enn du sier, jeg lar ikke sønnen min ødelegge livet sitt,» forklarte Eriks mor fadderen.
Anna gråt til neste morgen. Og Erik, under press fra foreldrene sine, forlot henne brått. Den store kjærligheten hennes døde ut som et stearinlys.
Neste dag pakket Anna den gamle reisevesken sin og tok den første bussen til byen. Der fantet hun arbeid, først som servitør og senere som kjøkkenhjelp. Da det dukket opp en mulighet til å dra til utlandet og tjene penger, tvilte hun ikke lenge. Mens hun var borte, nådde det henne nyheter fra slektninger i bygda om at moren hennes Ingrid hadde dødd. Men det var ikke noe vei tilbake; Anna satt allerede på flyet.
Slik gikk årene. Hun jobbet hardt, først for en luselønn, senere for noe bedre, og klarte å spare litt penger. Men såret fra den første kjærligheten var langt fra leget: hun hadde ennå ikke startet en egen familien og bar fortsatt nag mot Erik og hans foreldre.
Da Anna, etter alle disse årene, plutselig dukket opp i hjembygda igjen, kjente folk henne ikke umiddelbart igjen. Fra det tidligere så sjenert, snille jentung var hun blitt en elegant, voksen kvinne, stilig kledd, men med det samme varme smilet. Bare i øynene hennes lå det noe trist selv når hun lo.
En dag, på vei til den lille bygdebutikken, ble Anna sjokkert da hun innså at den eldre kvinnen som kom gående mot henne, var ingen annen enn Eriks mor. Den gamle damen så opp, kjente Anna igjen og brast umiddelbart i gråt:
«Anna er det virkelig deg? Tilgi meg, barnet. Jeg har ødelagt både ditt liv og min sønn sitt. Jeg ville bare ha det bedre partiet for ham og ødela ham i samme slengen. Siden han mistet deg, har han aldri elsket noen igjen. Han søkte lykken bare i flasken. Det er min skyld, og nå må jeg leve med det.»
Anna følte medbyn med Eriks mor. Kvinnen var tydelig avmagret og så utmærket ut. I det øyeblikket følte Anna hvordan årevis av bitterhet smålt bort i hjertet hennes hun så at menneskene som en gang knuste hjertet hennes, hadde betalt en høy pris for det: tapet av sin egen lykke.
