Etter råd fra moren sin tok mannen med seg sin syke kone til en avsidesliggende landsby. Etter ett år kom han tilbake for hennes formue.
Da Synnøve giftet seg med Magnus, var hun bare tjueåtte år. Ung, strålende, med store øyne og en drøm om et hjem der duften av fersk pai fylte luften, barnelatter ljomet, og alt var varme. Hun trodde dette var skjebnen. Mannen var eldre, reservert, fåmælt men i hans stillhet fant Synnøve støtte. Slik følte hun det da.
Svigermoren hadde allerede fra første dag sett på henne med mistro. Blikket hennes røpet alt: «Du er ikke verdig min sønn.» Synnøve gjorde alt hun kunne hun ryddet, lagde mat, tilpasset seg. Men det var likevel ikke nok. Noen ganger var suppen for tynn, andre ganger hengte hun klærne feil, eller så så hun for ofte kjærlig på mannen sin. Alt dette irriterte svigermoren.
Magnus sa ingenting. Han var vokst opp i en familie der morens ord var hellige. Han turte ikke å stå imot henne, og Synnøve tålte. Selv når hun følte seg svak, mistet appetitten, eller når det å stå opp ble en kamp hun skyldte på trettheten. Hun hadde aldri trodd at noe uhelbredelig ondt vokste inni henne.
Diagnosen kom uventet. Sen stadium. Uoperabelt. Legene ristet bare på hodet. Den natten gråt Synnøve i puten, skjulte smerten for mannen sin. Om morgenen smilte hun igjen, stryket skjorter, lagde suppe, hørte på svigermorens bemerkninger. Magnus ble bare fjernere. Han så henne ikke lenger i øynene, stemmen hans ble kald.
En dag kom svigermoren inn til henne og hvisket: «Du er ung, livet ligger foran deg. Hun er bare en byrde. Hva nytter det deg? Ta henne med til bygda, til tante Agnes. Der er det stille, ingen vil dømme deg. Du kan hvile deg. Så kan du begynne på nytt.»
Mannen svarte ikke. Men dagen etter pakket han stillferdig Synnøves ting, hjalp henne inn i bilen, og kjørte henne til landsbygda dit hvor veiene slutter, og tiden går saktere.
Hele veien tidde Synnøve. Ingen spørsmål, ingen tårer. Hun visste sannheten: det var ikke sykdommen som drepte henne, men sviket. Familien deres, kjærligheten, håpet alt kollapset den dagen mannen startet motoren.
«Her blir det roligere,» sa mannen mens han løftet ut kofferten. «Det blir lettere slik.»
«Kommer du tilbake?» hvisket Synnøve.
Han svarte ikke. Bare nikket kort og kjørte sin vei.
Lokale kvinner kom med mat av og til, tante Agnes sjekket innom for å se om hun fortsatt levde. Synnøve lå bare i sengen i ukevis. Så i månedsvis. Hun stirret på taket, lyttet til regnet mot taket, så trærne bøye seg i vinden.
Men døden hastet ikke.
Tre måneder gikk. Så seks. En dag kom en ung sykepleier til landsbyen. En vennlig sjel. Han begynte å besøke henne, ga henne infusjoner, ordnet med medisiner. Synnøve ba ikke om hjelp hun hadde bare sluttet å ønske å dø.
Og så skjedde det et mirakel. Først i små ting hun reiste seg fra sengen. Så gikk hun ut på verandaen. Til slutt nådde hun butikken. Folk undret seg: «Du blir bedre, Synnøve?»
«Jeg vet ikke,» svarte hun. «Jeg vil bare leve.»
Et år gikk. En dag kom en bil til landsbyen. Magnus steg ut. Grå i ansiktet, med papirer i hånden. Først snakket han med naboene, så gikk han mot huset.
På verandaen satt Synnøve, innhyllet i et pledd, med en kopp te i hendene. Hun hadde farge i kinnene, klare øyne. Magnus ble stiv.
«Du… du lever?»
Synnøve så rolig på ham.
«Forventet du noe annet?»
«Jeg trodde du var…»
«Død?» fullførte hun. «Nesten. Men det var det du ønsket, ikke sant?»
Magnus tidde. Stillheten sa mer enn ord.
«Jeg ville virkelig dø. I det huset der taket lekket, der hendene mine frøs, der ingen var hos meg der ville jeg gi opp. Men noen kom hver kveld. Noen som ikke fryktet snøstormen, som ikke forventet takk. Som bare gjorde det som måtte gjøres. Du forlot meg. Ikke fordi du ikke kunne være der men fordi du ikke ville.»
«Jeg var forvirret,» hvisket Magnus. «Moren min…»
«Moren din vil ikke redde deg, Magnus,» sa Synnøve mildt, men bestemt. «Verken for Gud eller deg selv. Ta papirene dine. Du får ingen arv. Huset gikk til mannen som reddet livet mitt. Du… du begravde meg mens jeg levde.»
Magnus sto med bøyd hode en stund, før han uten et ord gikk tilbake til bilen.
Tante Agnes så ham gå fra dørstokken.
«Gå, og kom ikke tilbake.»
Den kvelden satt Synnøve ved vinduet. Ute var det stille. Inni henne var det fred. Hun tenkte på hvordan livet virket underlig: noen ganger er det ikke sykdommen som dreper, men ensomheten. Og vi blir ikke helbredet av medisin, men av en enkel persons omsorg, varme ord og kjærlighet fra dem vi ikke engang ba om.
Livet lærte henne dette: Noen ganger må du dø i den gamle verden for å bli født på nytt. Og når noen strekker ut en hånd i mørket ta imot den. For det er der lyset begynner.
