Natten, som sveipet seg over byen, virket som den forutså en tragedie. Tunge skyer krøp over himmelen, som om de bar på vekten av uoppfylte håp og knuste skjebner. Bilen gled over det våte asfalten som en spøkelsesaktig skikkelse, etterlatende seg et spor av frontlys og en stillhet gjennomboret av engstelse. Magnus satt bak rattet, med fingrene knyttet så hardt at knokene hvitnet. Hver hump i veien føltes som et slag mot ryggradenikke et fysisk ett, men en åndelig påminnelse om at ingenting ville bli enkelt. Stillheten i bilen ble kun brutt av Ingrids ujevne pust ved siden av ham. Hun lente seg tilbake i setet som om hun prøvde å flykte fra smerten, frykten og seg selv. Hånden hennes lå på magenstor, som om den bar ikke bare på et barn, men en hel verden som kunne kollapse når som helst. I øynene hennes, festet til det grå, livløse vinterhimmelen utenfor, var det ikke lys. Bare lengsel. Dyp, gjennomtrengende, som en iskald vind som skar gjennom bein. Ikke frykt. Ikke smerte. Bare den slags lengsel som kommer når man allerede vet at alt er over, men likevel håper på et mirakel.
“Magnus” stemmen hennes var tynnere enn et spindelvev, svakere enn vindkast gjennom høstløv. “Hør på meg. Vær så snill.”
Han nikket uten å ta blikket fra veien, men hele hans vesenhver celle, hver nervevar på høygir. Han visste at det som kom ikke var en bønn, men en dom.
“Lov meg” hun svelget, som om hun prøvde å svelge ikke bare spytt, men frykten selv. “Hvis noe går galt ikke beskyld henne. Jenta vår. Hun har ikke gjort noe galt. Hun ble bare født. Kom bare til verden. Og du du må elske henne. For meg. For oss begge.”
Magnus klemte tennene sammen. Knokene hvitnet som om han klynget seg til den siste redningsbåten i et stormfullt hav. Han ville skrike at alt skulle gå bra, at hun ville overleve, at de trehan, Ingrid, og datteren deresskulle være sammen i huset han bygget til dem, med et barnerom, dukker, og drømmer. Men legens ord, sagt for seks måneder siden, stakk som en kniv i minnet: «Graviditeten din med denne diagnosen er som å spille russisk rulett med fem kuler i trommelen. Sjansen er én av seks. Og dette er ingen vits. Dette er døden.» Han husket hvordan hendene hennes skalv da hun hørte diagnosen. Hvordan hun så på hamikke med fortvilelse, men en bønn. «Jeg vil ha dette, Magnus. Jeg vil være mor. Jeg vil at kjærligheten vår skal forbli i denne verden. At noe skal være igjen etter oss.» Han kunne ikke si nei. Ikke fordi han var svak. Men fordi han elsket. Uendelig. Helt. Og han troddeikke på medisinen, ikke på oddsene, men på henne. På styrken hennes, lyset hennes, troen hennes på at kjærlighet er sterkere enn døden.
“Ingrid,” hvisket han, med en stemme som røpet frykt, “vi kommer hjem. Alle tre. Jeg sverger. Jeg lar deg ikke gå. Uansett.”
Han snakket modig, men inni ham sprakk alt. Hvert ord var et forsøk på å lime sammen revnene i sjelen hans, som bare ble større for hvert minutt.
Da de kom til sykehuset, pisket regnet mot vinduene som om himmelen gråt for dem. Han hjalp henne ut, støttet armen hennes, kjente at hun skalvikke av kulde, men av en forutanelse. Hun snudde seg mot ham, presset pannen mot brystet hans og hvisket:
“Jeg elsker deg, Magnus. Mer enn livet. Mer enn alt i verden. Jeg tror på deg. Du klarer dette. Du er sterkere enn du tror.”
Den omfavnelsen varte bare noen sekunder, men den brente seg fast i minnet hans som det siste lyset før evig mørke. Så ble hun båret bort på en båre, og han ble stående igjen i regnet, gjennomvåt ikke av vann, men av ensomhetens kulde. En halv time senere kom en lege fremen eldre mann med et ansikt hugget i stein og øyne hvor alt unntatt tretthet lenge hadde dødd.
“Tilstanden er kritisk,” sa han uten innledning, uten medlidenhet. “Blodet hennes koagulerer nesten ikke lenger. Vi kjemper, men sjansene er små. Svært små. Alt som gjenstår er å tro. Men ærlig talti vårt yrke skjer det ingen mirakler.”
Magnus sank ned på trappene ved inngangen til fødeavdelingen som om beina nektet å bære ham. Steinkulden trengte gjennom buksene, men han følte ingenting. Tiden ble treg, klebrig som bek. Han hoppet opp, gikk fram og tilbake, knyttet nevene, banket hodet mentalt mot veggen, baikke til en gud han ikke kjente, men til alt som kunne høre ham: stjerner, skjebne, universet selv. «Få henne tilbake. Ta meg i stedet, bare få henne tilbake.» Han var villig til å gi altpenger, forretninger, livetbare for at hun skulle overleve.
Og så, som fra intet, dukket Siv opp. Hun hadde kjent Ingrid siden universitetet, vært venninnen hennes, jobbet som sykepleier på barnavdelingen. Hun hadde kort, mørkt hår, slitne øyne og en lukt av klor blandet med engstelse. Hun satte seg ved siden av ham, uten å spørre, men som om hun visste.
“Hvordan går det?”
Han ristet bare på hodet. Ansiktet var et maske av smerte.
“Svært dårlig,” hvisket han.
Siv sukketikke medlidenhet, men irritasjonog sa plutselig:
“Egoistisk. Hun visste hva hun risikerte. Visste at hun kanskje ville forsvinne. Og du? Foreldrene dine? Er dere bare brikker i spillet hennes?”
Magnus snudde seg brått. Noe primalt blusset opp i blikket hansraseri, smerte, vantro. Hvordan våget hun? Hvordan kunne hun snakke sånn om Ingridkvinnen han var villig til å flytte fjell for? Men sorg
