«Du drar til henne igjen?»
Martine stirret på mannen sin med iskalde øyne. Henrik fortsatte å ta på seg skoene.
«Til barna, Martine. Til barna, ikke til henne,» mumlet Henrik mens han knyttet skolissene. «Hvor lenge skal vi krangle om dette?»
Martine tidde. Leppene hennes presset seg sammen til en tynn strek. Hun ville si så mye, men ordene satt fast i halsen som en vond klump.
«Før bryllupet hadde du ikke noe problem med dette,» fortsatte Henrik, reiste seg og tok jakken fra knaggen. «Du visste at jeg hadde barn. Jeg fortalte deg alt med en gang. Du sa du forsto. Hva er dette nå? Hysteriet? Avhøret?»
Martine skar tenner enda hardere. Henrik kastet jakken over skuldrene, ventet ikke på svar og gikk ut døren. Låsen klikket, og hun ble stående alene.
Det tok flere sekunder før Martine fikk beveget seg. Bena føltes som bly. Hun sank ned på sofaen i stuen, slo på en eller annen dum serie. Bakgrunnsstøy. Noe som kunne dempe tankene.
De hadde vært sammen i tre år. To av dem som ektefolk. Og ja, hun visste det fra begynnelsen. Skilsmisse. To barn. En gutt og en jente. Henrik hadde fortalt om dem på deres tredje date. Da hadde Martine smilt. Hun hadde sagt at det ikke var noe problem. At hun forsto. At barna ikke var i veien.
Nå virket de ordene naive, dumme.
Martine la hånden over øynene og trakk pusten dypt. Å holde tilbake tårene ble vanskeligere. Det føltes som om en usynlig vekt presset ned på brystet hennes.
Etter hvert ble det umulig å holde ut. To ganger i uken. Alltid samme rutinen: tirsdag og lørdag. Henrik dro til ekskonens hus. Ifølge ham var det for å se barna. Men han ble der til middag. Tilbragte tid med ekskonen. Med Ingrid.
Martine visste det var dumt. Hun stolte på mannen sin. Eller rettere sagt, hun prøvde å overbevise seg selv om at hun gjorde det. Men noe inni henne varslet om at noe galt var i ferd med å skje. En ubehagelig fornemmelse som gjorde henne kvalm.
Når Henrik dro, satt Martine alene i leiligheten. Hun fôr seg selv med selvmedlidenhet. Hun bebreidet seg selv for at hun ikke klarte å stå opp for seg selv. For at hun lot ham overtale henne. For at hun tidde når hun burde ha skreket.
Hun grep telefonen og skrev en melding til venninnen sin:
«Han er hos henne igjen.»
Telefonen vibrerte det var Lise.
«Hallo,» sa Martine og prøvde å holde stemmen rolig.
«Martine, hva er det du holder på med?» Lise gikk rett på sak. «Hvor lenge skal du finne deg i dette? Han er utro. Det er åpenbart.»
«Nei, Lise, du skjønner ikke,» begynte Martine, men venninnen avbrøt henne.
«Jo, jeg skjønner det godt. Han drar til ekskonen to ganger i uken. Blir der til langt på natt. Og du vil fortelle meg at de bare leker med Lego sammen med barna?»
Martine strøk seg over ansiktet. Hun visste Lise hadde rett. Men å si det høyt betydde å innrømme at ekteskapet hennes var en farse.
«Han sier det ikke er noe mellom dem,» sa Martine lavt. «At det bare er for barna.»
«Herregud, så naiv du er,» sukket Lise. «Martine, vær så snill. Åpne øynene. Normale menn tilbringer ikke halve kvelden hos ekskonene. Normale menn henter barna til seg selv, går en tur med dem og kjører dem tilbake. Men din sitter på hennes kjøkken, spiser middagen hennes og holder sikkert henne i hånden når barna ikke ser det.»
«Lise, hold opp,» knuget Martine telefonen hardere.
«Hold opp? Greit. Men husk hva jeg sier. Du kommer til å angre på dette. Og når det skjer, ikke si at jeg ikke advarte deg.»
Samtalen var over. Martine stirret i taket. På TV-en lo noen høyt. Men hun brydde seg ikke.
Henrik kom hjem rundt midnatt. Martine hørte ham ta av seg skoene i gangen. Gå på badet. Da han la seg, kjente hun duften av en fremmed parfyme. Søt, påtrengende.
Martine spurte ikke hvorfor han ble så lenge. Hun orket ikke. Men Henrik begynte å snakke mens han gjorde seg komfortabel.
«Beklager at det ble sent. Jenta måtte lage en håndverk til barnehagen. Jeg hjalp til,» mumlet han mens han lukket øynene. «Hun lagde en ku av kongler. Den ble morsom.»
Martine nikket i mørket, selv om Henrik ikke kunne se det.
Slik fortsatte det i månedsvis. Tirsdag. Lørdag. Avreise. Hjemkomst. Duften av fremmed parfyme. Unnskyldninger.
Så forandret Henrik seg. Ble mer mutt og tilbaketrukket. Kunne sitte i timevis og stirre på telefonen med rynket panne. Martine prøvde å spørre hva som var galt. Men Henrik viftet henne bort. Mumlet noe uforståelig og forlot rommet.
Etter et par uker kom han med nyheten:
«Hør her, vi skal på dobbeltdate fredag.»
Martine snudde seg og løftet et øyebryn.
«Med hvem?»
«Med Ingrid og den nye mannen hennes.»
Martine følte en lettelse. Så Ingrid hadde funnet noen nytt? Så Henrik hadde ikke vært sammen med ekskonen? Ikke vært utro? Var alle hennes frykter grunnløse?
Et smil spredde seg over ansiktet hennes. Hun snudde seg mot Henrik og la armene om halsen hans.
«Selvfølgelig drar vi.»
Fredagen kom fort. Martine kjøpte til og med en ny kjole. Lyseblå, som smet tet
