Da Inga trakk i snoren som holdt posen sammen, løsnet stoffet sakte med en lav rasling. Et øyeblikk virket det som om det steg en duft av støv, gammelt lerret og noe søtt opp fra den som et barndomsminne ingen lenger husket. Kvinnene bøyde seg instinktivt frem, som om de både ville se og var redde for det de skulle få se.
Inga sa ingenting. Med én bevegelse åpnet hun posen og vendte den opp ned. På gulvet falt det ut klær små, fargerike, omhyggelig sydd, hver og en unike. Kjoler av silke- og bomullsfiller, bukser av grovt ull, bluser med uregelmessige striper. Alt var laget av de restene andre hadde kastet uten å tenke seg om.
Maren la hånden over munnen. Lise tok et skritt bakover. I stillheten hørte de bare tikkingen fra klokken og den svake summingen av regnet utenfor.
Inga løftet blikket.
«Dere lurer sikkert på hvorfor jeg samlet alt dette,» sa hun rolig. «Fordi ingenting i livet bør gå til spille. Hver lille stump kan ha mening, hvis bare noen gir den det.»
Hun bøyde seg ned og plukket opp en liten gul kjole, sydd av tre forskjellige stoffer. Nederst langs kanten var det brodert små blomster hvite og blå.
«Disse klærne er ikke til meg,» la hun til lavt. «Jeg syr dem til barna på barnehjemmet ved skogkanten. De har ingenting som er deres eget. Jeg ville at de i hvert fall en stund skulle føle seg som alle andre vakre, viktige, sett.»
I verkstedet var det helt stille. Lise svelget.
«Det barnehjemmet? Det ved den gamle landeveien?»
Inga nikket.
«Ja. Hver måned legger jeg en pose ved porten om natten. Jeg vil ikke at de skal vite hvem som tar det med. Det spiller ingen rolle. Det eneste som betyr noe, er at de har noe å ta på seg om morgenen.»
Maren tørket tårene med håndbaken. Ingen lo lenger. I hjørnet steg dampen fra strykejernet opp som en stille røyk.
Inga fortsatte å snakke, som om hun hvisket til seg selv:
«Først ville jeg bare skape noe. Noe av ingenting. Men da jeg så de barna, hvordan de sto ved gjerdet og så på forbipasserende, skjønte jeg at det ikke var stoffet som var viktig, men varmen i hendene som sydde det sammen. Siden den dagen har jeg ikke kastet en eneste fille.»
Kvinnene gikk nærmere. Lise rørte ved en liten ulljakke med store knapper.
«Varm,» hvisket hun. «Og så liten til en treåring, kanskje?»
«Til Eira,» smilte Inga for første gang. «Hun har hår som hvete. Når hun ler, blir verden lysere.»
Ingen spurte hvordan hun kjente navnene deres.
Fra den dagen forandret alt seg i verkstedet. Maren begynte å legge til side stoffrester til Inga, Lise tok med band og knapper. Til og med den gamle skredderen fra nabohuset kom med en eske full av fargerike tråder. «Til dine små prinser og prinsesser,» sa han forsiktig.
Inga sa ikke mye. Hun jobbet som før stille, presist. Men om kveldene, når de andre hadde gått, tente hun lampen og sydde. I det gule lyset så man bare hennes hender rolige, tålmodige, sikre.
Etter hvert ble verkstedet mer enn bare et arbeidssted. Det ble et sted hvor alle lærte at selv av avfall kunne man skape noe vakkert. At godhet ikke trenger ord, bare handling.
En regnvåt lørdag dro kvinnene sammen til barnehjemmet. For første gang var Inga ikke alene. Barna løp ut i gården, bareføtte, men smilende. Da de hentet posene fra bilen, begynte de små å klappe.
Maren sa senere at hun aldri hadde sett så ren glede. Hvert barn holdt klærne sine som en skatt. En jente trakk kjolen over en gammel genser og danset i regnet. En gutt i en for stor jakke lo og sa at nå så han ut som en «ordentlig herre».
Inga sto bakerst, taus. Hun så bare på hvordan de små hendene rørte ved arbeidet hennes. Maren la merke til at Inga tørket tårer, men sa ingenting. Hun forsto.
Da de kom tilbake til verkstedet, var de slitne og gjennomvåte, men lykkelige. Over speilet hadde noen hengt en lapp:
«Av det andre kaster, kan man bygge en verden.»
Ingen innrømmet hvem som hadde skrevet det. Men alle visste det.
Fra den dagen begynte det å dukke opp poser med stoffer fra folk i byen. Elever fra skredderskolen kom for å hjelpe til med sying. Om kveldene, i vinduet til det gamle huset, lyste en lampe og man kunne se silhuetten av en kvinne som fremdeles sydde.
Da verkstedet etter mange år ble flyttet til et nytt hus, hadde noen skrevet med blyant på veggen i det gamle:
«Av filler kan man sy håp.»
Og den dag i dag, på barnehjemmet ved den gamle veien, bruker barna Ingas klær. På noen kan man se de ujevne stingene, de forsiktige sporene av hender som visste hvordan de skulle forvandle skam til verdighet, stillhet til omsorg, og filler til kjærlighet.
Ingen ler lenger av hennes poser.
For nå vet alle at i hver eneste av dem ligger det ikke bare stoff men et hjerte som kan sy verden sammen på nytt.
