Hun gikk over streken
Linn sto stivnet ved inngangsdøren med nøklene i hånden. Fra leiligheten hørte hun svake raslinglyder og mumling. Markus var på jobb, og hun hadde kommet hjem tidlig for å ta en halv fridag etter en slitsom uke. Men nå banket hjertet hennes. Inntrengere? Hun åpnet døren forsiktig og hørte en kjent stemme:
«Å, Linn og Markus, så slurvet dere er! Støv på vinduskarmen, gardiner som henger skeivt! Dere burde anskaffe en vaskekone, dette er ikke noe sted å bo!»
I gangen sto tante Berit med en kost i hånden. Linn ble målløs.
«Tante Berit? Hvordan kom du deg inn?» stemmen hennes skalv av både overraskelse og irritasjon.
«Å, jeg bare hjelper til, kjære deg!» tante Berit strålte som om hennes tilstedeværelse i andres hjem var helt naturlig. «Jeg så at døren sto på gløtt, så jeg tenkte jeg skulle sjekke at alt var i orden. Og så rotete det var! Jeg måtte bare rydde litt.»
«Døren var låst,» sa Linn, kaldt, mens hun knyttet hånden om vesken. «Jeg husker det tydelig.»
«Å, nå ikke vær sånn, låst eller ikke,» tante Berit viftet med hånden som om hun jagde vekk en flue. «Vi er jo alle naboer her, hva er det å være redd for? Det viktige er at det var meg og ikke noen kjeltring!»
Linn visste ikke hva hun skulle si. Hennes nye hjem, deres første egen leilighet, føltes plutselig fremmed. Hun mumlet noe om «takk» og viste naboen ut, men innvendig kokte hun av sinne. Hvordan hadde tante Berit tilgang til leiligheten deres? Og hvorfor oppførte hun seg som om hun hadde rett til det?
Historien begynte for et halvt år siden, da Linn og Markus, et ungt par, flyttet inn i et gammelt, men hyggelig hus i utkanten av Oslo. Leiligheten var deres stolthet: de hadde spart i tre år på egenkapitalen, tatt boliglån, og spart på alt fra kaffe til ferier. Da de endelig fikk nøklene, var Linn så glad at hun nesten gråt, mens Markus, vanligvis reservert, danset med henne rundt i den tomme stuen mens han lo.
«Dette er vårt hjem, Linn! Vårt!» sa han, og øynene hans glitret.
De bosatte seg gradvis: kjøpte en sofa, hengte opp lyse gardiner, satte en potteplante på vinduskarmen. Men det var de små tingene som gledet dem mest morgenkaffen på det lille kjøkkenet, kveldsfilmene under pleden, planene om fremtidige oppussingsoppgaver.
Dagen etter flyttingen ringte det på døren. Utenfor sto en lav, 60-årig dame med nydelig hår og en kurv i hendene.
«Hallo, unge folk! Jeg er Berit Nilsen, naboen din fra tredje etasje. Tante Berit, for å gjøre det enkelt,» hun smilte så bredt at Linn ufrivillig smilte tilbake. «Her, jeg tok med noen kålkaker. Naboskap!»
«Å, tusen takk!» Linn tok imot kurven og følte seg litt klein. «Vil du ikke komme inn på en kopp te?»
«Nei, jeg skal ikke bli lenge,» tante Berit kom inn og så seg nysgjerrig om. «Å, så interessant oppsett dere har her! Men veggene burde males, disse tapetene er gamle. Og kjøkkenet er litt trangt, ikke sant?»
Linn ble forvirret, men nikket høflig. Markus, mens han satte på teen, la til:
«Vi planlegger å pusse opp, men budsjettet strekker ikke til ennå. Vi tar det gradvis.»
«Det er lurt, flinke dere!» tante Berit klappet Linn på skulderen. «Hvis dere trenger hjelp, bare spør. Jeg kjenner alle her og vet hvor dere får tak i billige tapeter.»
Kålkakene var deilige, og tante Berit var pratsom. Hun fortalte om naboene, om hvordan huset ble bygd da hun var ung, og ga dem til og med tips om hvordan få vaktmesteren til å måke snø tidligere. Linn og Markus så på hverandre det virket som de hadde funnet en alliert i det nye hjemmet.
Men snart begynte tante Berit å dukke opp for ofte. Enten kom hun for «bare å hilse», eller hun tok med mer mat, eller foreslo å «sjekke rørene» fordi «de er gamle her, det kan renne ut med en gang.» Linn, som var oppdratt til å respektere eldre, prøvde å være høflig, men naboenes kommentarer begynte å irritere henne.
En dag dukket tante Berit opp mens Linn og Markus malte stuen.
«Å, Linn, hvorfor valgte du den fargen?» Naboen rynket nesen mens hun så på blikkboksen med lyseblå maling. «Den ser så kald ut! Dere burde ha tatt en varmere farge, fersken. Og malerrullen er feil, dere får striper.»
«Vi liker den lyseblå fargen,» sa Linn, rolig, mens hun knyttet hånden om penselen. «Det er vår stil.»
«Stil, hva er det?» fnyste tante Berit. «Jeg har bodd her i førti år, jeg vet hva som passer. Hør på meg, mal om før det er for sent.»
Markus, som tørket hendene i en klut, brøt inn:
«Tante Berit, takk for rådet, men vi har bestemt oss. Vil du ha te?»
Naboen knyttet leppene, men ble likevel. Under teet fortalte hun at naboen fra femte etasje klagde på støyen fra oppussingen, og at vaktmesteren mente de sorterte søppelet feil. Linn følte sinne boble opp i seg. De hadde vært forsiktige og nå ble de snakket om bak ryggen?
«Kanskje vi gjør noe galt?» hvisket hun til Markus om kvelden. «Jeg vil ikke krangle med naboene.»
«Linn, vi forstyrrer ingen,» sa Markus og holdt om henne. «Tante Berit bare liker å blande seg i andres saker. La oss bare unngå henne.»
Men tante Berit ga seg ikke. Hun fanget Linn i oppgangen og spurte om jobb, lønn og fremtidige barneplaner. En dag kom Linn hjem og oppdaget at postkassen deres var åpen, og at regningene var sortert på benken.
«Tante Berit, tok du regningene våre?» spurte Linn da hun møtte henne i gården.
«Jeg ville bare hjelpe!» utbrøt hun. «Jeg så at postkassen var full, så jeg tenkte jeg skulle rydde slik at dere ikke mistet noe. Å, Linn, hvor mye betaler dere for strøm? Jeg betaler mindre, jeg kan vise dere hvordan justere måleren.»
Linn kjente blodet stige i kinnene. Hun mumlet noe uforståelig og gikk, men mistanken vokste. Hvorfor var tante Berit så interessert i livet deres? Og hvorfor brukte hun så mye tid på andres saker?
Mistanken ble sterkere da en mann i billig dress kom på døren og presenterte seg som eiendomsmegler. Han insisterte på at
