Min mor og søster så meg bare som en lommebok – de brydde seg aldri virkelig om meg

I dag skal jeg skrive om noe som har plaget meg lenge. Min mor og søster så meg aldri som noe annet enn en lommebok de brydde seg egentlig aldri om meg.

Jeg vokste opp i en familie som ikke føltes som et hjem. Vi var bare tre: mor, min eldre søster og meg. Far? En skygge fra fortiden, bare et navn på fødselsattesten min. Jeg møtte ham aldri, og hver gang jeg prøvde å snakke om ham, snudde mor samtalen, som om han var et forbudt emne.

Så det var bare oss tre meg, mor og søsteren min, Ingrid. Hun var fem år eldre, men det føltes som om rollene var byttet om. Jeg var den modne og ansvarlige, mens hun var husets forkjælte prinsesse.

Mor elsket henne. Ingrid fikk alltid de fineste klærne, de dyreste gavene, alt hun ønsket seg. Jeg? Jeg måtte nøye meg med hennes utslitte klær, ofte for store. Jeg husker fortsatt de genserne med ermer som hang langt ned, som mor brettet klossete sammen mens hun sa at *”det holder nok et år eller to til.”*

Mat? Hvis Ingrid var sulten, kunne hun ta så mye hun ville. Hvis *jeg* våget å be om mer, ble jeg minnet på at mor allerede ofret nok for oss.

Fødselsdager? Jul? For meg eksisterte de knapt. Ingen gaver, ingen kjærlighet. Bare mors sukk, som minnet meg på at jeg bare var en byrde.

Jeg forsto én ting: Jeg var ikke hennes barn. Jeg var bare en belastning.

### Da jeg ble deres pengeautomat

Da jeg var seksten, skjønte jeg at ingen kom til å hjelpe meg. Mor og Ingrid var et uadskillelig par, og jeg var alltid utenfor.

Så jeg begynte å jobbe. Etter skolen, i helgene, når jeg kunne. Jeg gjorde alt: leverte aviser i grålysningen, servierte bord på bakeriet, bærer kasser på matbutikken.

Og selv om jeg var utmattet, var jeg stolt. For første gang hadde jeg *mine egne* penger.

Men for mor var det noe helt annet.

*”Så du tjener penger nå?”* spurte hun en kveld med et underlig blidt smil.

Jeg nikket, uten å ane hva som kom.

Hun la hånden på skulderen min.

*”Det er på tide at du bidrar til husholdningen.”*

Med *”husholdning”* mente hun seg selv og Ingrid.

Søsteren min vurde ikke engang å skaffe seg jobb. Hvorfor skulle hun? Noen hadde alltid tatt vare på henne først mor, nå skulle det bli min tur.

### Å stikke av var mitt eneste valg

Da jeg var ferdig på videregående, skjønte jeg at det bare var én utvei: å dra langt bort.

Det var en høyskole i byen vår, men jeg valgte med vilje et universitet flere hundre kilometer unna. Det handlet ikke bare om utdanning, men om å overleve.

Da jeg fortalte mor at jeg dro, ble blikket hennes iskaldt.

*”Du forlater oss? Etter alt jeg har gjort for deg?”*

Jeg holdt på å le.

Jeg flyttet ut og bodde på et lite studenthybel. For første gang kjente jeg frihet. Jeg jobbet videre som lossearbeider på et jernbaneterminal. Det var slitsomt, men lønna var god. Endelig kunne jeg kjøpe ordentlige klær, ta meg en kaffe uten å føle skyld.

Mor og Ingrid? De ringte aldri.

De spurte aldri hvordan jeg hadde det. Om jeg hadde nok å spise. Om jeg klarte meg.

Men da jeg kom hjem i juleferien, var det første mor sa ikke *”Hvordan har du det?”* eller *”Du har savnet oss.”*

Hun målte meg med blikket og sa:

*”Ser ut som du har penger nå.”*

Det var ikke et spørsmål. Det var en anklage.

Fra den dagen ble hvert besøk en endeløs forhandling. De trengte penger. Ingrid ville ha ny telefon, nye klær. De spurte ikke de krevde.

Da jeg sa til søsteren min at hun burde skaffe seg jobb, lo hun.

*”Jeg? Jobbe? Er du seriøz?”*

### Arven som endret alt

Etter universitetet fikk jeg en fast jobb. Og så skjedde det noe uventet: Firmaet tilbød meg en bolig.

Det var ikke noe slott, men det var *mitt.*

Da mor og Ingrid hørte det, ble de rasende.

*”Du har en leilighet?! Og du gir oss ingenting?!”*

Jeg prøvde å forklare at det var en arbeidsgiverfordel. De ville ikke høre.

Så kom det siste slaget.

Bestefar mors far døde.

Jeg var ikke nær ham, men han var den eneste i familien som behandlet meg med respekt.

Da advokaten leste testamentet, kunne jeg nesten ikke tro det.

Han hadde etterlatt meg huset og grunnen.

Da mor og Ingrid fant ut av det, ble de hysteriske.

*”Det er ikke rettferdig!”* ropte Ingrid. *”Jeg har et barn! Jeg trenger det huset!”*

I mellomtiden hadde hun giftet seg, fått barn og skilt seg. Nå krevde hun at jeg skulle selge arven og gi henne pengene.

Men jeg hadde allerede bestemt meg.

Da jeg fortalte dem det, eksploderte de.

Mor kalte meg egoistisk.

Ingrid skrek, gråt, anklaget meg for å være en utakknemlig bror.

Jeg lot dem roe seg. Så sa jeg, rolig:

*”Jeg skal selge huset. Men jeg bruker pengene til å kjøpe en større leilighet. For jeg er gift. Og kona mi venter barn.”*

Total stillhet.

De var ikke glad for meg. De brydde seg ikke om min familie.

Alt som betydde noe, var at de ikke fikk det de ville.

Det var siste gang vi snakket sammen.

### Familien jeg valgte

Jeg solgte huset og kjøpte en større leilighet til familien min.

Mor og Ingrid?

De har aldri møtt sønnen min. De har aldri forsøkt å se ham.

Men vet du hva?

Jeg savner dem ikke.

For første gang i livet vet jeg hva det vil si å ha en ekte familie.

Og jeg skal aldri la mitt barn oppleve det jeg gikk gjennom.