Min sønn fortalte meg at han hadde kjøpt et hus på landet til meg men da vi kom frem, føltes det som om bakken gikk fra under føttene mine.
Jeg heter Einar og er 78 år gammel.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle be fremmede om råd, men her er jeg. Jeg trenger deres perspektiv.
Det meste av mitt voksne liv har jeg vært alenefar. Min kone, Ingrid, døde av kreft da sønnen vår, Lars (nå 35 år), bare var ti år.
Det var en vanskelig tid for oss begge, men vi kom oss gjennom det sammen. Siden da har det bare vært oss to mot verden. Jeg prøvde å være både mor og far for ham, jobbet hardt for å gi ham alle muligheter i livet.
Lars vokste opp og ble en god gutt. Selvfølgelig hadde han sine opprørske øyeblikk, men han var generelt snill, flittig og virket som en rasjonell ung mann. Han hadde gode resultater på skolen, kom inn på universitetet med delvis stipend, og etter endt utdanning fant han en god jobb i finanssektoren.
Jeg har alltid vært ekstremt stolt av ham og sett ham vokse til en vellykket voksen. Vi forble nære selv etter at han flyttet vi ringte jevnlig og spiste middag sammen minst en gang i uken.
«Pappa,» sa han, men han kunne ikke engang se meg i øynene. «Jeg beklager. Jeg sa det var et lite hus, men dette blir bedre for deg. Her vil de ta vare på deg.»
«Ta vare på meg? Jeg trenger ikke at noen skal ta vare på meg! Jeg er helt selvstendig. Hvorfor løy du?»
«Pappa, vær så snill.» Endelig så Lars meg i øynene, og blikket hans var fylt med bønn.
«I det siste har du glemt ting. Jeg er redd for at du bor alene. Dette stedet har utmerkede fasiliteter, og det vil alltid være noen i nærheten hvis du trenger hjelp.»
«Glemmer ting? Alle glemmer ting noen ganger!» ropte jeg, med tårer av sinne som rant ned kinnene mine.
«Det er ikke sant, Lars. Ta meg hjem med en gang.»
Lars ristet på hodet og ga meg så den mest sjokkerende nyheten dagen:
«Jeg kan ikke, pappa. Jeg har allerede solgt huset.»
Jeg følte at bakken gikk fra under føttene mine.
Jeg visste jeg hadde sagt ja til å selge det, men jeg trodde jeg hadde mer tid. Jeg ville møte de nye eierne, velge en god familie og forsikre meg om at de visste hvordan de skulle stelle den gamle eiken i hagen.
Derfor kom det som et sjokk det som skjente litt over et år siden. Det var en tirsdagskveld da Lars kom hjem til meg, tydelig oppspilt.
«Pappa,» sa han, «jeg har fantastiske nyheter! Jeg har kjøpt et lite hus på landet til deg!»
«Et hus? Lars, hva snakker du om?»
«Det er det perfekte stedet, pappa. Rolig og fredelig akkurat det du trenger. Du kommer til å elske det!»
Jeg var overrasket. Å flytte til et hus langt herfra? Det føltes som et for stort skritt.
«Lars, du trengte ikke å gjøre dette. Jeg har det bra her.»
Men han insisterte!
«Nei, pappa, du fortjener dette. Huset du bor i nå er for stort for deg alene. Det er på tide med en forandring. Tro meg, dette blir flott for deg.»
Jeg må innrømme at jeg var skeptisk. Huset vi bodde i hadde vært vårt familiehjem i over 30 år. Lars hadde vokst opp der, og Ingrid og jeg hadde bygget et liv sammen der. Men sønnen min virket så oppspilt, så overbevist om at dette var riktig beslutning. Og jeg stolte fullt og helt på ham.
Tross alt hadde vi alltid vært ærlige med hverandre.
Så, til tross for tvilene mine, gikk jeg med på å flytte og selge huset. De neste dagene pakket jeg sakene mine og forberedte meg på å dra, mens Lars tok seg av detaljene. Han forsikret meg om at alt var planlagt. Han var så omtenksom at jeg la bort bekymringene mine.
Til slutt kom dagen da jeg skulle dra til det nye huset. Da vi satte oss i bilen, snakket Lars om alle fasilitetene det nye stedet tilbød. Men etter hvert som vi kom lenger bort fra byen, ble jeg mer og mer urolig.
Områdene rundt ble mer og mer øde. Dette var ikke det idylliske landet jeg hadde forestilt meg ingen grønne åser eller vakre utsikter. I stedet for kjente naboer og livlige gater var det bare tomme, monotone åkrer og en forlatt gård.
De små husene jeg hadde beundret en gang, da Ingrid fortsatt var i live, var innbydende, varme og omgitt av natur. Men dette stedet var helt annerledes.
«Lars,» spurte jeg, «er du sikker på at vi er på rett vei? Dette ser ikke ut som landet jeg forestilte meg.»
Han forsikret meg om at vi var på rett spor, men jeg la merke til at han unngikk å møte blikket mitt.
Etter omtrent en time svingte vi inn på en lang og svingete vei. På slutten lå en stor og dyster bygning. Hjertet mitt stanset da jeg leste skiltet: «Solnedgangshjemmet.»
Dette var ikke et lite hus. Det var et aldershjem.
