**Dagbok**
I går kveld satt jeg her og tenkte på mors siste ord: «Sønn, vær snill og pass på din syke søster. Du kan ikke forlate henne!» Hviskingen hennes skar gjennom meg som en kniv.
«Hør på meg, sønn» Hun pustet så svakt at jeg knapt hørte det. Hvert ord var en pine. Sykdommen hadde gnagd på henne uten nåde. Hun lå i sengen, utmagret og gjennomsiktig. Jeg, Lars, kunne knapt kjenne henne igjen. Hun som en gang var sterk, smilende og full av liv. Nå
«Lars, vær så snill, ikke forlat Lise Hun er så sårbar. Hun er annerledes, men hun er vår. Lov meg det» Mor klemte hånden min med en kraft jeg ikke visste hun hadde. Hvor fant hun styrken?
Jeg rynket pannen. Blikket mitt vandret mot min storesøster, Lise, som lekte i hjørnet av vår lille leilighet i Trondheim. Hun var over førti, men fortsatte å leke med dukkene og nynne uten ord. Hun smilte, som om hun ikke satt ved mors dødsleie, men i en feiring.
Jeg hadde livet på stell: et byggefirma, en dyr SUV, et stort hus ved fjorden. Men der var det ikke plass til Lise. Barna mine var redde for henne, og kona mi, Ingrid, kalte henne «gal». Selv om Lise var rolig, leken og uskyldig.
«Men du vet jeg har familie og Lise hun er» Jeg prøvde å trekke hånden løs fra mors grep.
«Sønn, fars hus er ditt Men for Lise har jeg lagt av en leilighet på tre rom. Alt er i orden.»
«Hvor fikk du penger til det?» Jeg og Ingrid vekslet et forbløffet blikk. Ansiktene våre lyste av grådig undring.
«Jeg pleiet den gamle lærerinnen Jeg tok med mat og medisiner til henne. Hun var snill. Jeg trodde aldri hun ville etterlate leiligheten til meg. Jeg satte den på Lises navn, så hun hadde et sted å bo. Men du vær grei og sørg for henne En gang vil den gå til barna dine. Hvor lenge hun enn lever»
Den natten døde mor.
Lise virket ikke til å forstå at hun var blitt foreldreløs. Jeg tok henne med meg hjem med en gang og begynte å pusse opp leiligheten.
«Hvorfor skal Lise ha så mye plass? La henne bo hos oss. Vi kan leie den ut.»
Ingrid protesterte ikke først. Lise var ikke til bryderi: hun lekte hele dagen, mens hun lo. Men hennes merkelige væremåte skremte Ingrid. «I dag er hun rolig, men hva med i morgen?»
«Bare ha litt tålmodighet,» ba jeg. Men etter seks måneder, med hjelp fra en notarvenn, overførte jeg fars hus og Lises leilighet til mitt eget navn. Jeg lurte Lise til å signere papirene uten å forklare hva det var.
Da begynte helvetet.
Når jeg var på jobb, torturerte Ingrid Lise: hun skjelte henne ut, låste henne inne, og noen ganger ga hun henne kattemat. Jeg fant henne ofte gråtende og redd. En dag slo Ingrid henne. Lise, livredd, tisset på seg.
«Ikke bare er du en idiot, men du tisser også på deg? Ut av huset mitt!»
Hun kastet sakene hennes i en sekk og drev henne ut.
«Hvor er Lise?» spurte jeg om kvelden, mens jeg strakk meg i sengen.
«Hun forsvant!» hveste Ingrid. «Hun tisset på seg og låste seg inne på soverommet. Da jeg åpnet døren, løp hun av gårde med veska. Jeg skal ikke løpe etter en galning!»
Jeg sa ingenting. Så sukket jeg: «Greit, hvis hun har dratt» og skrudde på TV-en. «Forresten, jeg fant leietakere.»
Natten var lang. Jeg grublet over Lise. Hvor var hun? Hun var som et lite barn, hjelpeløs. Først mot morgen sovnet jeg og drømte om mor:
«Jeg ba deg, sønn» sa hun fra kisten og truet meg med fingeren.
Drømmen hjemsøkte meg i uker. Jeg holdt det ikke ut. Etter to måneder ringte jeg gudmoren min, Anne:
«Nå, Lars, biter samvittigheten?» svarte hun kaldt. «Heldigvis gikk jeg forbi hos moren din. Jeg fant Lise redd og tok henne med meg hjem. Jeg passer på henne. Jeg trenger ikke leiligheten hennes. Du kan leve med skammen!»
«Å, gudmor» mumlet jeg og la på. Jeg følte lettelse: Lise var i trygghet.
Men hun døde to måneder senere, av samme sykdom som mor. Jeg dro ikke til begravelsen jeg hadde «viktige forretninger».
Nå, ti år senere, ligger jeg her syk, plaget av smerter og anger. Ingrid lever med en annen mann. Barna mine kommer sjelden og stønner: «Du lukter sykdom»
For noen dager siden kom Ingrid inn med papirer:
«Signer, så ordner vi firmaet.»
Jeg signerte. Senere skjønte jeg: det var en gavebrev for huset. Så firmaet. For sent. Jeg tenkte på mor og Lise. Tårene rullet nedover kinnene mine.
«Tilgi meg» hvisket jeg inn i tomheten som svelget meg.
