Mens Kaja betalte, stod Sigurd avsides. Da hun begynte å pakke ned varene, gikk han ut. Utenfor butikken fant Kaja Sigurd, som sto og røyket.
«Sigurd, kan du ta posene?» ba hun og rakte ham to tunge handleposer.
Sigurd så på henne som om hun ba ham om å gjøre noe ulovlig. «Og du da?» spurte han forvirret.
Kaja ble forvirret. Hva mente han med «og du da»? Hvorfor spurte han? Naturligvis burde en mann hjelpe. Det var rart at en kvinne skulle slite med tunge poser mens mannen gikk tomhendt.
«Sigurd, de er tunge,» sa Kaja.
«Så?» insisterte han og nektet.
Han så at hun ble sint, men av prinsipp ville han ikke bære posene. Han gikk fort foran, visste hun ikke kunne ta ham igjen. *«Bære poser? Hva er jeg, en pakkhest? En tjener? Jeg er en mann! Jeg bestemmer. La henne bære dem selv, hun dør ikke av det!»* Han hadde lyst til å ydmyke henne.
«Sigurd, hvor går du? Ta posene!» ropte Kaja, nesten gråtkvalt.
Posene var virkelig tunge, og Sigurd visste dethan hadde fylt handlevognen. Hjem var ikke langt, bare fem minutters gang. Men med tunge poser føltes det som en evighet.
Kaja gikk hjem, på randen av gråt. Hun håpet Sigurd drev med henne og skulle snu, men neihan fjernet seg mer og mer. Hun hadde lyst til å slippe alt, men fortsatte i en slags transe. Da hun kom til blokken, satte hun seg på benken i inngangen, utmattet. Hun ville gråte av sinne og tretthet, men holdt tårene tilbakeå gråte offentlig var flaut. Men å svelge dette? Nei. Han hadde ikke bare fornærmet henne, men ydmyket henne med vilje. Og han, som før bryllupet var så omtenksom… Han visste nøyaktig hva han gjorde.
«Hei, Kaja!» Nabostemmen rev henne ut av tankene.
«Hei, fru Olsen,» svarte hun med et presset smil.
Fru Olsen, eller Anne Britt, bodde en etasje under og hadde vært nær venninne av Kajas bestemor. Etter bestemors død hadde hun hjulpet Kaja med alt. Hun hadde ingen andremoren bodde i en annen by med ny mann og barn, og faren var fraværende. Fru Olsen var hennes eneste familie.
Uten å nøle bestemte Kaja seg for å gi henne handlevarene. Tross alt hadde hun ikke båret dem forgjeves. Fru Olsens pensjon var liten, og Kaja likte å forkjæle henne med godteri.
«Kom, fru Olsen, jeg hjelper deg opp,» sa Kaja og tok de tunge posene igjen.
I naborboenHun forlot leiligheten for godt, mens Sigurd stirret etter henne, for første gang usikker på om han virkelig hadde vunnet noe som helst.
