Hanne sto midt i stuen, med fergebilletten i veska. Øynene til Lars var røde av sinne, og stemmen hans ga gjenlyd mellom veggene. Hun følte at alle årene med oppofrelser, alle drømmene begravd under lånebyrden og alle de uoppfylte løftene nå samlet seg i henne som en bølge, klar til å drukne henne.
«Lars,» sa hun lavt, nesten bønnfallende, «husker du da vi signerte lånepapirene? Du sa vi skulle være et team, at vi skulle klare oss sammen, at vi skulle kjempe for fremtiden vår. Jeg gjorde det. Jeg bar byrden. I sju år! Og nå, når vi endelig kunne puste ut sier du at badet til din mor er viktigere enn min sjel?»
Mannen snudde seg brått og unngikk blikket hennes.
«Du forstår ikke, Hanne. Det er moren min. Hvis ikke vi hjelper henne, hvem skal da gjøre det?»
«Hva med meg?» eksploderte Hanne, for første gang virkelig hevet hun stemmen. «Er jeg ikke din familie? Jeg, kvinnen som betalte hver eneste avdrag, som ga avkall på klær, ferier, venner, bare for at vi skulle klare oss? Din mor har levd sitt liv. Jeg venter fortsatt på mitt!»
Lars tidde. Han var revet mellom to lojaliteter.
De neste dagene gikk i en tung stillhet. Margrethe ringte hver dag og spurte når baderenovasjonen skulle begynne. Lars svarte med halve ord eller unngikk samtalen. I leiligheten vokste det en usynlig, kald mur mellom ham og Hanne. Hun sov med ryggen til, han tilbragte kveldene med telefonen i hånden og surfet meningsløst på nettet.
Men Hanne hadde allerede en plan.
En morgen pakket hun kofferten. To sommerkjoler, en badedrakt hun aldri hadde hatt på seg, sandaler og passet. På nattbordet etterlot hun en kort lapp:
«Lars, jeg har drømt om havet i sju år. Jeg drar, enten du vil eller ikke. Du kan velge om du vil være ved min side eller bli. Valget er ditt. H.»
Hun lukket døren bak seg uten å se seg tilbake.
I flyet, med billetten til Kreta i veska, følte hun at en del av byrden hun hadde båret så lenge falt fra skuldrene. Hun stirret ut gjennom vinduet på skyene og tenkte på barndommen, da hun reiste med foreldrene til Sørlandet. Hun husket saltlukten, bølgenes brus, den varme sanden under føttene. For første gang på år følte hun håp.
På hotellet satt hun ute på balkongen og stirret på Middelhavets intense blåfarge. Hjertet banket fortere, som om hun fikk livet tilbake. Om kvelden gikk hun ned til stranden, lot bølgene skylle over føttene sine og gråtikke av sorg, men av lettelse.
Lars, som var alene hjemme, fant lappen. Han leste den om og om igjen, hvert ord brant i hodet hans. Han så for seg Hanne på stranden, med glitrende øyne og et smil han ikke hadde sett på år. Da slo det ham: han hadde stjålet hennes beste år, og nå kunne han miste henne for alltid.
Den kvelden, da Margrethe ringte igjen, sa han med en kald tone:
«Mor, badet kan vente. Hanne kan ikke.»
For første gang fant den eldre kvinnen ikke noe svar.
Tre dager senere gikk Lars av flyet på Kreta lufthavn. Han lette etter henne på stranden, i smugene fulle av blomster, på hotellets restaurant. Til slutt så han henne sitte alene ved et bord, med et glass hvitvin.
«Hanne,» hvisket han engstelig. «Jeg kom.»
Hun så på ham lenge, uten et ord. I øynene hennes lå det sorg, tretthet, men også et snev av lengsel.
«Jeg vet ikke, Lars,» sa hun langsomt. «Jeg vet ikke om jeg har kraft til å tro på oss lenger.»
«Jeg sverger, denne gangen står jeg på din side,» svarte han. «Jeg vil ikke tvinge deg til å velge mellom oss og min mor lenger. Hun har hatt sitt liv. Du er mitt liv nå.»
Enkle ord, men de rørte henne dypt. Hun lot ham sette seg ved siden av. Det var ikke full tilgivelse, men en begynnelse.
Denne ferien handlet ikke bare om havet, stranden og solen. Den handlet om å finne seg selv igjen. Hanne svømte i timevis, lo som før, spiste sjømat med god appetitt. Lars så på henne som om han på ny oppdaget kvinnen han en gang hadde falt for.
Den siste dagen, mens de lå på solsengene, sa Hanne:
«Hvis du vil at vi skal fortsette, Lars, må vi lære å leve for oss selv. Vi kan ikke være evig tjener for andres behov.»
Han nikket. Han visste det ikke ville bli enkelt, men forsto hva de egentlig risikerte.
Da de kom hjem, prøvde Margrethe å presse på med baderenovasjonen igjen. Denne gangen svarte Lars bestemt:
«Mor, vi hjelper deg så mye vi kan. Men vi kan ikke ta hele ditt liv på våre skuldre. Hanne og jeg må også leve for oss selv.»
Hanne så på ham med overraskelse og lettelse. For første gang på lenge følte hun seg ikke alene i kampen.
De neste årene var annerledes. Ikke perfekte, men annerledes. Hver sommer dro Hanne og Lars til kysten, om så bare noen dager. Hanne tillot seg små gleder: en ny kjole, parfyme, et måltid ved stearinlys. Og hver gang hun tenkte på de sju årene med oppofrelser, tenkte hun at det var verdt detfor nå kunne hun kjempe for sine drømmer.
For i livet begynner ikke friheten når du betaler den siste avdrag
