«Kom deg vekk, gamle slubbert!» ropte de etter ham da de jagde ham ut av hotellet. Først senere skjønte de hvem han egentlig var men da var det for sent.
Den unge resepsjonisten, perfekt kledd og velkjemmet, blunket forvirret da hun så på mannen i sekstiårene som sto ved disken. Han var kledd i oppslitte klær som luktet skarpt, men smilte vennlig og sa:
«Unge dame, kan jeg få et suiteværelse, er du snill?»
Hans blå øyne glimtet på en måte som kjentes kjent som om Solveig hadde sett det blikket før. Men hun rakk ikke å finne ut hvor. Irritert trakk hun på skuldrene og strakte hånden mot alarmknappen.
«Beklager, men vi tar imot slike gjester her,» sa hun kaldt og løftet haken.
«Slike? Hvilke slike? Har dere spesielle regler for hvem som får bo her?»
Mannen så fornærmet ut. Ikke akkurat en hjemløs, men utseendet var … mildt sagt, ikke det beste. Det luktet noe ubehagelig fra ham, som om noen hadde lagt en sild under varmeovnen for flere dager siden. Og så våget han å drømme om en suite!
Solveig fnøste og så ned på ham med en hånlig mine: han hadde neppe råd til det billigste værelset engang.
«Vær så snill, ikke hold meg tilbake. Jeg vil gjerne ta en dusj og hvile meg. Jeg er veldig trøtt. Har ikke tid til prat.»
«Jeg har sagt det klart du er ikke velkommen her. Finn et annet hotell. Dessuten er alle rommene opptatt. Skitne gamling, og vil ha en suite…» la hun til i en halvhviskende tone.
Einar Vetlesen visste med sikkerhet at det alltid var ett ledig rom på dette hotellet. Han skulle til å protestere, men da kom to sikkerhetsvakter bort, tok ham hardt i armene og dyttet ham ut på gata. De vekslet et blikk og fniste som om en gammel mann prøvde å leve ut ungdomsdrømmene sine uten å ha råd.
«Gubben, du hadde ikke hatt råd til et økonomirom engang. Kom deg vekk før vi teller beina dine!»
Einar ble lamslått av deres frekkhet. Gubbe? Han var jo bare seksti! Hvis det ikke var for den forbaskede fisketuren, skulle han vise dem hvem som var gubben her! Han hadde lyst til å gi dem en lærepenge, men orket ikke en konflikt. Å slåss ville risikere politiavhengelse, og det kunne han ikke tillate. Han måtte bite det i seg og love seg selv at hvis han noen gang eide et hotell, skulle disse vaktene erstattes på dagen.
Forsøket på å komme seg tilbake endte i fiasko de jagde ham vekk igjen og truet med å ringe politiet. Mens han bannet for seg selv, gikk Einar bort til en benk i parken. Hvordan kunne dette skje? Han hadde bare vært ute og fisket, men alt gikk galt. Fiskene bet svakt bare småfisk han slapp tilbake i vannet. Så begynte det å regne, og på vei hjem skled han ved en dam og havnet i vannet til knærne. Han kom seg opp med nød og neppe, men nå var klærne fulle av gjørme, og nøklene var sporløst borte.
Datteren hans, Ragnhild, var dessverre på forretningsreise, så han kunne ikke komme seg hjem. Einar hadde dratt til Ragnhild på besøk for å overraske henne, men det viste seg at hun nettopp skulle dra på tur. Hadde han visst det på forhånd, hadde han ventet. Han hadde tatt fri spesielt for å tilbringe tid med henne og se hvordan hun bodde.
«Pappa, jeg er lei for at jeg må dra. Jeg kommer tilbake så fort som mulig, og du må love å ikke bli trist?» Ragnhild klemte ham og ga ham et kyss på kinnet.
«Hvorfor skulle jeg være trist? Jeg skal ut og fiske. Hvorfor tror du jeg kom hit?» lo han.
«Jeg trodde du kom for å se meg,» sa Ragnhild og trakk på leppen, men smilte straks hun visste at faren hennes tulla.
Da han forberedte seg til fisketuren, sjekket han ikke telefonen. Og han tenkte ikke på at han kunne havne i en sånn situasjon. Han hadde tenkt å vente på hotellet til datteren kom tilbake. Men nå fikk