Jeg vil at sønnen min skal skille seg. Hvorfor skal han ha en så tankeløs kone?
Det er et stereotyp at svigermødre er onde hekser som plager stakkars, uskyldige svigerdøtre uten grunn. Bla gjennom forum på nettet det er fullt av slike historier. Og her er jeg, den «onde svigermoren» som ikke bare er kritiske mot svigerdatteren min, men fast bestemt på å ødelegge ekteskapet til sønnen min. Og vet du hva? Jeg skammer meg ikke. Jeg er sikker på at jeg har rett, og nå skal jeg forklare hvorfor, mens sinnet og smerten for gutten min koker inni meg.
Min sønn, Peder, møtte denne jenta, Ingeborg, for omtrent fem år siden. Men han presenterte henne først for meg mye senere ikke før han hadde friet og bestemt seg for å gifte seg. Ved første øyekast likte jeg henne ikke, og som senere viste seg, hadde intuisjonen min rett hun viste seg å være et mareritt.
Jeg inviterte dem hjem til min hyggelige leilighet i forstaden til Bergen. Ingeborg rakk ikke engang å ta av seg skoene før telefonen hennes ringte. I stedet for å be om unnskyldning og si at hun ringte tilbake senere, begynte hun å prate med en venninne rett i gangen. Femten minutter! Jeg sto der og måtte bite tennene sammen mens hun fniste og snakket om noe tullete. Allerede da visste jeg at noe ikke stemte.
Ved middagsbordet stilte jeg ikke noen seriøse spørsmål jeg bare observerte. Men da samtalen handlet om henne selv, livet hennes og planene hennes, ble alt klart. Hun knapt fullførte videregående, er på siste året på høyskole, men har ingen planer om å ta høyere utdanning. Hvorfor? For ifølge henne skal en kvinne bare være hustru og mor punktum. Hun har ingen intensjon om å jobbe. Foreldrene hennes forsørger henne nå, og etter hvert vil den byrden falle på sønnen min. Hun bor hjemme hos foreldrene sine, men etter bryllupet planlegger hun å flytte inn hos oss. Og toppen av kransekaken: hun er gravid. Svangerskapet er tidlig, så de må gifte seg fort før magen avslører «hemmeligheten». Hun oppførte seg som om verden skyldte henne noe, og at hennes skjønnhet var en billett til et sorgløst liv.
Men det verste så jeg da Peder gikk ut på balkongen for å røyke. Ingeborg tok straks fram en pakke med tynne sigaretter og fulgte etter. Gravid og røyker! Jeg holdt på å kveles av sinne. Hva skjer med barnet? Det virket som hun ikke brydde seg.
De giftet seg kort tid etter, og vi bodde sammen i leiligheten min. Jeg dro tidlig på jobb og kom hjem om kvelden, mens Ingeborg sov til langt på dag, gikk rundt i huset uten å gjøre noe, og stadig løp ut på balkongen for å røyke. På høyskolen tok hun ut permisjon på grunn av svangerskapet. Hver kvent møtte jeg kaos: et berg av skittent oppvask i kjøkkenet, klær strødd overalt, en tom kjøleskap. Hun lagde ikke mat, hun ryddet ikke hun hang bare i telefonen og skravlet enten med moren sin eller venninnene.
Når jeg ba henne hjelpe til, viftet hun det bort: enten var det kvalme, eller så var hun sliten. Men det hindret henne ikke i å henge på kafé med venninner eller dra på nattklubb med Peder til tidlig morgen. Jeg bet tennene sammen og tidde for sønnen min. Så ble barnebarnet født. Og hva tror du? Ingeborg forandret seg ikke en millimeter. Peder sto opp om natten for barnet, gikk tur med barnevogna, tok ham til legen. Jeg hjalp til på kveldene og i helgene, utmattet etter jobb. Og hun? Hun lå på sofaen, scrollet på telefonen og røyk
