Jeg husker den dagen som om det var i går, da jeg fant en gråtende baby i en barnevogn utenfor døra til naboinnen min, Lena. Hun var like sjokkert som meg. Redd for at noe fryktelig hadde skjedd, kontaktet jeg politiet i håp om å finne barnets foreldre. Men dagene ble til uker, og ingen kom frem.
Til slutt adopterte mannen min og jeg henne, og vi kalte henne Tuva.
I åtte år var vi en lykkelig familie helt til mannen min døde, og jeg ble alene med Tuva. Tross sorgen fant vi glede sammen.
Men jeg kunne aldri drømme om at tretten år etter at Tuva kom inn i livet mitt, skulle hennes biologiske far stå på dørmatten min.
Det var en helt vanlig tirsdag. En av de dagene som forsvinner i hverdagens rutiner uten at man merker det. Jeg hadde akkurat ryddet etter middagen, hendene mine luktet hvitløk og tomatsaus, da det ringte på døra. Jeg ventet ingen. Familie og venner visste at jeg liker fred om kvelden, så dette var uventet.
Jeg åpnet døra, og der sto en mann. Hans stive holdning og nervøse måte å justere jakken på, viste at han ikke var vant til uanmeldte besøk. De brune øynene hans fanget meg med det samme, og en plutselig kjensle av at jeg kjente ham slo meg, selv om jeg ikke visste hvorfra.
«Unnskyld at jeg forstyrrer,» sa han med en stemme som skalv litt. «Er du… Er du Lise Johansen?»
Jeg nikket, fremdeles forvirret. «Ja, det er meg. Hva kan jeg hjelpe deg med?»
Mannen svelget vanskelig, fingrene hans knyttet seg om jakkekanten som om den holdt ham sammen. «Jeg tror… at du er Tuvas mor.»
Jeg blunket. Hadde jeg hørt riktig? «Hva sa du?» spurte jeg forvirret.
«Jeg heter Anders. Jeg… jeg er Tuvas biologiske far.»
Kroppen min ble stiv av sjokk. Det føltes som om bakken forsvant under føttene mine. Tuva. Min Tuva. Barnet jeg hadde oppdratt siden hun var spedbarn, som jeg elsker av hele mitt hjerte. Jeg prøvde å fatte hva jeg nettopp hadde hørt, men tankene kunne ikke holde følge med følelsene. Fornuften sa jeg burde svare, men hjertet mitt var overveldet.
«Tuvas far?» hvisket jeg.
Anders nikket, blikket hans fylt av håp og anger. «Jeg vet dette må være mye. Men jeg har lett etter henne i årevis. Jeg gjorde feil den gang… Men nå vil jeg bare se henne. Jeg vil gjøre det rette, så godt jeg kan.»
Sinne brøt løs i meg hvordan kunne han bare dukke opp? Etter alle disse årene ville han plutselig være en del av livet hennes?
Jeg krysset armene og tok et skritt baklengs. «Anders, jeg vet ikke hva du vil, men Tuva har en familie. Jeg har vært moren hennes i over ti år. Vi har vært gjennom mye sammen. Vi er en familie. Og vi har klart å bygge et lykkelig liv.»
Han så knust ut, blikket hans ble mykt. «Jeg ville ikke forlate henne. Jeg var ung, redd, ikke klar. Men jeg har angret hele tiden. Jeg kan ikke endre fortiden, men jeg vil gjerne være en del av fremtiden hennes.»
Hjertet mitt banket så høyt at jeg var sikker på at hele huset hørte det. Tanker jagde gjennom hodet mitt: Burde jeg la ham møte Tuva? Hva om hun ikke vil? Hva om det bare gjør vondt? Jeg tenkte på hvor hardt vi hadde kjempet for vår egen lille lykke, og jeg var ikke sikker på at jeg var klar til å dele den med noen fra fortiden.
Men det var noe oppriktig i Anders øyne. Han kom ikke for å ta han kom for å finne fred. Jeg flyttet meg til side og sa lavt: «Kom inn. Men vi må snakke.»
Anders gikk inn og satte seg forsiktig på sofaen. Jeg hentet kaffe, og vi satt lenge i stillhet før jeg sa: «Hvorfor nå? Hvorfor ikke før?»
Han vred seg og flettet hendene. «Jeg trodde jeg kunne glemme. Gå videre. Men det gikk ikke. For noen måneder siden fant jeg ut hvor hun var. Siden da har jeg samlet mot.»
Han tidde, og jeg så hvor tungt fortiden veide på ham. «Jeg ville ikke lyve for henne. Men… jeg visste ikke om jeg hadde rett til å dukke opp slik.»
Jeg så lenge på ham. Angret han virkelig… eller ikke?
«Alt må skje sakte. Først må jeg snakke med Tuva. Hun vet ingenting om deg. Dette blir et sjokk for henne. Hun har sitt eget liv, Anders. Og jeg vil ikke la noen ødelegge det.»
Han nikket fort. «Jeg forstår. Jeg forventer ingenting. Jeg vil bare at hun skal vite hvem jeg er. Hvis hun ikke vil ha meg så godtar jeg det.»
Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente. Jeg hadde ikke forberedt Tuva på dette. Det hadde ikke falt meg inn at hennes biologiske far kunne komme tilbake. Hvordan ville hun reagere? Ville hun bli sint? Ville hun føle seg forrådt?
Senere den kvelden, etter mye tenking, fortalte jeg henne til slutt. Hun satt og spiste, dreide gaffelen mellom fingrene, da jeg forsiktig sa:
«Tuva, jeg må snakke med deg.»
Hun løftet øyenbrynene, la merke til den alvorlige tonen. «Hva er det, mamma?»
«I dag kom en mann på besøk. Han heter Anders. Han sier han er din biologiske far.»
Tuvas øyne ble store. Jeg så tankene jage gjennom hodet hennes. «Betyr det at…?»
«Det betyr at han er den som bidro til at du ble til. Men du har alltid vært min datter. Og det vil aldri endre seg.»
Tuva tidde. Uttrykket hennes var umulig å lese. Så spurte hun: «Tror du jeg burde møte ham?»
Spørsmålet overrasket meg. «Jeg tror det er noe du må bestemme selv. Han vil gjerne se deg. Han angrer på at han ikke var der. Nå vil han bare ha en sjanse til å bli kjent med deg.»
Tuva tenkte, så nikket hun. «Jeg møter ham.»
Uken etter avtalte vi et møte med Anders i parken. Det var en følbar spenning mens vi ventet på benken. Jeg visste ikke hva Tuva tenkte, men hun var tydelig nervøs.
Da Anders kom, stanset han et øyeblikk, som om han ikke visste hvordan han skulle begynne. Tuva reiste seg, gikk bort og rakte ham hånden.
«Hei. Jeg er Tuva.»
Anders smilte, tårene glitret i øynene hans. «Jeg vet hvem du er. Og jeg angrer så mye på alt jeg misset.»
Tuva nikket. «Det er greit. Det var ikke din feil.»
Og i det øyeblikket så jeg noe i datteren min jeg ikke hadde ventet: et stort hjerte. Hun var villig til å gi denne mannen en sjanse, selv om hun ikke visste hvor det ville lede.
De neste månedene holdt Anders kontakten. Han var ikke påtrengende, k
