«Jeg flytter ut. Nøklene til leiligheten din legger jeg under dørmatta,» skrev mannen.
«Igjen med det samme, Martine! Hvor lenge skal dette vare? Hver eneste krone er viktig, og så vil du ha en ny frakk. Er den gamle virkelig så ille?»
«Sverre, den er ikke ille, den er bare gammel! Hun er sju år. Sju! Jeg ser ut som et skremsel i den. Alle på jobben har bytta garderoben tre ganger, mens jeg går rundt som om jeg er fra forrige århundre. Fortjener jeg virkelig ikke en eneste lille frakk?»
«Du fortjener selvfølgelig en frakk,» sa Sverre og slo ut med hendene, ansiktet forvridd av irritasjon. «Men ikke nå. Du vet jeg har et prosjekt som presser, alle pengene er bundet opp. Når jeg er ferdig med denne avtalen, skal du få en frakk av mink om du vil. Men vent litt til.»
«Jeg har ventet i tjue år, Sverre. Hele vårt liv har jeg ventet. Først mens du fullførte studiene. Så mens vi sparte til din første bil. Så til denne leiligheteneller rettere sagt, til renoveringen, for den var jo min fra før. Det er altid noe viktigere enn meg.»
Martine ble overrasket over sine egne ord. Vanligvis svelget hun sinne og gikk på kjøkkenet for å lage te. Men i dag hadde noe prøvd seg løs. Det hadde hopet. Hun så på mannen sinen gang kjær, nå nesten en fremmed med et surt fjes og øyne uten gnist.
«Her begynner det,» freste han og tok jakka fra krokken. «Konsert på bestilling. Hør her, jeg orker ikke mer. Jeg må på et møte.»
«Hvilket møte klokka ni om kvelden?» spurte Martine stille, selv om hun visste svaret. Disse «møtene» hadde blitt for hyppige de siste seks månedene.
«Forretningsmøte, Martine, forretningsmøte! Ikke alle kan sitte i biblioteket til klokka seks og lene seg tilbake. Noen må jobbe, slik at folk som deg kan drømme om frakker.»
Døren smalt igjen så glasset i det gamle skapet klirret. Martine rykket til og ble stående i gangen. Stillheten etterpå var øredøvende, tykk som velling. Hun gikk til kjøkkenet, satte på vannet med automatiske bevegelser. Henda skalv. Ikke av sinne, men av en underlig, sugende tomhet inni. Hun visste han ikke var på møte. Hun visste det var en annen kvinneung, glitrende, en kollega. Hun ville ikke tro det, presset tankene bort, men de kom tilbake som plagsomme fluer.
Telefonen i lommen vibrerte. Kanskje han unnskyldte seg, som vanlig. Kanskje han skrev «Beklager, jeg overreagerte. Vi snakker når jeg kommer hjem.» Hun tok frem telefonen. En melding fra Sverre. Men ordene var helt annerledes.
«Jeg flytter ut. Nøklene til leiligheten din legger jeg under dørmatta.»
Bare åtte ord. Korte, huggende, som økseslag. Hun leste dem igjen og igjen. Bokstavene svømte for øynene, nektet å danne mening. Dette kan ikke være sant. Det må være en skrekkelig vits. Etter tjue års ekteskap. Bare å gå, med en melding.
Hun løp til soverommet. Åpnet klesskapet. Hans side var nesten tom. De beste dressene, skjortene, gensernaborte. På hylla lå et ensomt slips igjen. På nattbordet manglet klokka og telefonladeren. Han hadde pakket seg for lenge siden. Krangelen om frakken var bare en unnskyldning. En grei måte å gå på.
Beina sviktet, og hun sank ned på senga. Hun kunne ikke puste. Hun stirret på det tomme klesskapet og kunne ikke tro det. Tjue år. Hele hennes liv. De møttes på universitetet, giftet seg rett etter eksamen. Bodde i denne leiligheten, som hun hadde arvet. Limte tapet sammen, valgte møbler, drømte om barn som aldri kom. Hun jobbet på bybiblioteket, han bygget opp sin lille bedrift. Livet var ikke lett, men det var deres liv. Nå hadde han bare strøket alt med en melding.
Først ringte hun til Silje, sin eneste nære venn.
«Silje… han har dratt,» hvisket hun i telefonen, så vidt hun holdt tilbake gråten.
«Hvem har dratt? Hvor?» sa en søvnig Silje. «Martine, hva er det som skjer?»
«Sverre. Han har dratt. For godtå. Han skrev at han flytter ut.»
Det ble stille i telefonen et øyeblikk.
«For en drittsekk!» brast det til slutt ut av Silje. «Jeg sa jo at de «nattmøtene» hans ikke kom til å ende bra! Det er greit, ikke få panikk. Han kommer tilbake. Han vil angre.»
«Nei, Silje. Han tok med seg tingene.»
«Alt?»
«Nesten alt. Han skrev at han legger nøklene under dørmatta.»
«Å, han!» Silje søkte etter ord. «Greit, bli hjemme. Jeg kommer nå. Kjøp vin. Eller heller vodka. Vi skal fikse det brukne hjertet ditt.»
Silje kom etter førti minutter med en pose varer og en flaske cognac. Hun marsjerte inn på kjøkkenet, satte frem ost, spekepølse og sitron.
«Fortell. Hva skjedde? Hvorfor kranglet dere?»
Martine, nå litt roligere, fortalte om frakken, om hans irritasjon, om kulden mellom dem de siste månedene.
«Jeg skjønner,» nikket Silje og fylte opp cognac i glassene. «Han har funnet seg ei ungjente og tror han er en stor mann. Du passer ikke inn i det nye livet hans. Det er så typisk. Menn i hans alder blir gærne. Midtlivskrise, skal du se.»
De drakk. Cognacen brant i halsen, og varmen spredde seg i kroppen.
«Hva skal jeg gjøre nå, Silje? Hvordan skal jeg leve?»
«Du skal leve, Martine! Først: Bytt låsen. I morgen. Ring en låsesmed. Han kan finne på hva som helst. For det andre: Søk om skilsmisse og deling av eiendeler. Hadde han ikke et firma?»
«Jo… et lite et, for vindusmontering. Men alt står i hans navn. Bilen også.»
«Flott. Halvparten er din etter loven. Du skal ikke gi ham alt. La den nye kjæresten hans glede seg når han kommer med én koffert.»
De satt oppe til langt på natt. Silje snakket uten stopp, planla hevn, skjelte ut Sverre, mens Martine mest satt taus og stirret. Hun ville ikke ha hevn. Hun ville ha tida tilbake, til i morges, da han fortsatt var der, da de drakk kaffe sammen, og alt var som vanlig.
Om morgenen dro Silje på jobb, og Martine ble alene i den tomme leiligheten. Stillheten var tyngende. Hvert knirking i gulvet minnet om hans skritt. På en stol i kjøkkenet hang hans morgenkåpe. Hun tok den, presset ansiktet mot stoffet. Det luktet fortsatt av ham. Og hun kl
