«Igor kan dra på ferie, men du må gå tilbake på jobb,» sa svigermoren.
Da Martine hørte lyden av nøkkelen i låsen, sank hjertet hennes. Hun kjente den autoritære lyden av hælene i gangen bedre enn sin egen puls. Den åttende måneden av svangerskapet gjorde hver bevegelse smertefull, og nå måtte hun møte den hun fryktet mer enn fødselssmertene. Døren slo opp, og inn i leiligheten kom en storm av kritikk og misfornøyelse i form av Kari Johansen.
Hva er dette for noe! utbrøt svigermoren uten å hilse. Hvorfor ser min svigerdatter så mørk ut?
Å møte moren til Andreas var det siste Martine ønsket seg i dette øyeblikket. Etter lunsj hadde hun planlagt å hvile belastningen i magen krevde stadige pauser. Selv enkle husarbeider ble en utholdenhetsprøve.
Endelig hadde hun fått foreldrepermisjon, men planene hennes ble knust i løpet av sekunder.
Velkommen, Kari, sa Martine underdanig mens hun gikk til side.
Hvor er min Andreas? Spurte svigermoren og så seg rundt etter sønnen.
Han jobber for å forsørge oss, svarte Martine rolig, han sliter for familien og barnet vårt.
Kan du ikke ta vare på deg selv? Kari satte fra seg de tunge koffertene og marsjerte inn i leiligheten, nesten mens hun skubbet den gravide kvinnen til side. Voksne mennesker, snart mor det er på tide å vokse opp!
Så snart svigermoren var innenfor, begynte hun å inspisere hver krok som om hun var en inspektør. Martine ble bekymret.
Har du kommet av en spesiell grunn? Spurte hun forsiktig. Skal du hente noe?
Hva? Kari så forvirret på henne. Jeg skal bo her nå.
Ved disse ordene skalv knærne under Martine.
Men hvordan… hvisket hun.
Jeg er lei av den frekke mannen jeg leide hos, sa svigermoren irritert. Jeg orker ikke mer av ham. Leiligheten står i mannens navn, og det er vanskelig å finne en ny, så jeg bor hos dere en stund.
Forklaringen gjorde Martine enda mer opprørt. Ja, huset deres var romslig, men ga det svigermoren rett til å invadere og kreve plass?
Martine ville protestere, men svangerskapet hadde tømt henne for krefter, så hun gikk bare til soverommet for å vente på mannen sin.
Dessverre forandret ikke Andreas hjemkomst mye han syntes synd på moren sin. Selv om Kari Johansen var en vanskelig dame, hadde hun likevel oppdratt ham, og han kunne ikke forlate henne.
Martine aksepterte det, forståelig overfor mannens følelser. Kanskje de kunne få ekstra hjelp i huset?
Håpet hennes ble raskt knust. Innen to dager hadde svigermoren tatt full kontroll over hjemmet. Andreas jobbet hele tiden, så det var Martine som måtte tilpasse seg hans mor.
Og tilpasse seg var umulig. Svigermoren så ut til å mislike alt Martine gjorde. Hun klaget på gulv som ikke var vasket, smuler på bordet, til og med én umvasket kopp.
Kari, det hørtes ekte tretthet i stemmen hennes, magen gjør det vanskelig å bøye meg, jeg føler meg dårlig, ryggen verker, beina gjør vondt…
Ryggen verker? I slike øyeblikk foldet svigermoren alltid hendene over brystet. Det er kvinnene som holder verden i gang! Hva om du bærer et barn? Sånn er det bare! Det fritar deg ikke fra husarbeid! Jeg vet bedre jeg har allerede oppdratt en sønn, mens du har alt å lære!
Martine fant ikke ord til å svare. Hun ville ikke skape konflikt, for bekymring var ikke bra for barnet.
En dag var det tomt for mat, og noen måtte handle.
Greit, jeg går med deg, sa svigermoren hovmodig da Martine ba om hjelp. Så du ikke kjøper feil. Jeg kan i det minste følge med.
Takk… Martine hadde gjerne gått alene, men hun visste at hun ikke klarte den enkle oppgaven i sin tilstand.
Turen til butikken gikk greit, og handelen også, bortsett fra svigermorens stadige klaging.
Hva er det du drøyer med? sa hun irritert. Ta posene og la oss gå hjem. Du har fått nok frisk luft.
Martine ble forvirret. «Ta posene»?
Kari, hvisket hun forsiktig, vil du ikke hjelpe meg? Jeg skal ikke anstrenge meg, det vet du…
Anstrenge seg? Svigermoren hermet. Det er jo nesten ingenting, du klarer det selv!
Martine kranglet ikke og tok posene. Men etter noen skritt ble hun dårlig. Varene var for tunge.
Åh, stønnet hun, jeg føler meg ikke bra…
Hva er det nå? Kari rørte ikke en mine, selv om det tydelig var noe galt. Klarer du ikke å bære noen poser?
Men Martine hørte henne ikke ørene hennes begynte å svirre.
Fruen! Fruen! En fremmed mann løp til og tok den svake Martine. Er det noe galt? Skal jeg ringe legen?
Nei, det går bra… viftet den kommende moren avvisende.
Så sarte kvinnene nå for tiden… sukket svigermoren mørkt. De klarer ingenting…
Heldigvis ble Martine bedre etter noen minutter, og de trengte ikke ringe etter hjelp. Kari tok til slutt noen av posene, om enn motvillig. De kom seg hjem.
Da Andreas hørte om hendelsen, skyndte han seg hjem.
Min kjære Martine, han satte seg ved siden av henne og strøk henne over hånden, unnskyld! Jeg burde ha hjulpet deg. Hvorfor ventet du ikke på meg? Jeg kunne ha handlet selv!
Jeg trodde jeg klarte det, hvisket Martine, du jobber fra morgen til kveld, jeg ville hjelpe deg…
Hvorfor ba du ikke mor om hjelp? Spurte Andreas.
Martine lukket øynene et øyeblikk og sukket tungt.
Jeg ville ikke si noe, men det var Kari som tvang meg til å bære de tunge posene.
Mannen stivnet og stoppet å stryke henne over hånden.
Mamma? hvisket han forvirret.
Og da jeg ble dårlig… skuldrene hennes skalv av tårer. Hun bare viftet det bort.
En tung stillhet fulgte, mens Martine gråt stille.
Jeg ordner det, ikke bekymre deg. Hvil deg, kjære, sa mannen og reiste seg for å konfrontere moren.
Martine hørte ikke samtalen mellom Kari og sønnen, men den var høyrøstet. Hun håpet bare at svigermoren ville gi seg, eller i det minste bli mindre hard.
Endelig kom det etterlengtede øyeblikket. Martine kunne ikke være lykkeligere mens hun holdt den lille datteren sin. Mannen var så glad at han gråt, noe som rørte henne dypt. Det føltes som en ny start, en fremtid som bare ville bli bedre.
Men dessverre var virkeligheten ikke så lys. Å være mor var et hard
