Jeg er 65 år, og for første gang stiller jeg meg selv det bitre spørsmålet: Har barna våre, som vi og min mann ofret alt for, virkelig kastet oss ut av livet sitt som gamle, ubrukelige ting? Våre tre barn, som vi ga vår ungdom, vår krefter, våre siste kroner, har fått alt de ville ha og gått, uten så mye som et blikk tilbake. Sønnen svarer ikke når jeg ringer, og tanken slår meg: Vil ingen av dem rekke oss et glass vann når vi blir gamle? Denne tanken stikker som en kniv i hjertet og etterlater bare tomhet.
Jeg giftet meg da jeg var 25, i en liten by i nærheten av Trondheim. Min mann, Erik, var klassekameraten min, en sta romantiker som jaget meg i årevis. Han søkte seg til samme universitet, bare for å være i nærheten. Et år etter vårt enkle bryllup ble jeg gravid. Vår første datter kom til verden. Erik sluttet på studiene for å jobbe, og jeg tok permisjon fra universitetet. Det var tøffe tider han arbeidet fra morgen til kveld på byggeplassen, mens jeg lærte å være mor og prøvde å holde meg flytende på studiene. To år senere ble jeg gravid igjen. Jeg måtte bytte til fjernundervisning, mens Erik tok ekstravakter for å forsørge oss.
Vi klarte oss, til tross for alt, og oppdro to barn den eldste datteren vår, Ingrid, og sønnen vår, Magnus. Da Ingrid begynte på skolen, fikk jeg endelig en jobb innen mitt fag. Livet begynte å bli bedre: Erik fikk en stabil stilling med god lønn, og vi gjorde leiligheten vår til et hjem. Men akkurat da vi trodde vi kunne puste ut, oppdaget jeg at jeg ventet vårt tredje barn. Det var et nytt slag. Erik jobbet enda hardere for å holde familien flytende, mens jeg ble hjemme med den lille, Solveig. Jeg vet fremdeles ikke hvordan vi klarte det, men steg for steg fant vi balansen igjen. Da Solveig begynte i første klasse, kjente jeg for første gang lettelse som om en tung stein var løftet fra skuldrene mine.
Men prøvelsene stoppet ikke der. Ingrid, knapt begynt på høyskolen, kunngjorde at hun skulle gifte seg. Vi prøvde ikke å stoppe henne vi giftet oss jo også unge. Bryllupet, hjelpen med bolig alt dette tømte de siste sparepengene våre. Så ville Magnus ha sin egen leilighet. Hvordan kunne vi si nei til sønnen vår? Vi tok opp lån, kjøpte en leilighet til ham. Heldigvis fikk han raskt jobb i et stort selskap, og vi kunne slappe av litt. Men så kom Solveig i siste året på videregående og fortalte oss at hun drømte om å studere i utlandet. Det var et hardt slag mot økonomien, men vi skrapet sammen pengene, sendte henne over Atlanteren. Hun fløy av gårde, og vi ble igjen i et tomt hus.
Årene gikk, og barna kom sjeldnere på besøk. Ingrid, som bodde i samme by, stakk innom en gang hvert halvår, men avfeide invitasjoner med et vift av hånden. Magnus solgte leiligheten og kjøpte en ny i Oslo, og kom enda sjeldnere kanskje en gang i året, hvis vi hadde flaks. Solveig, etter endt utdanning, ble værende i utlandet og bygget sitt liv der. Vi ga dem alt tid, helse, drømmer og endte opp som ingenting for dem. Vi forventer ikke penger eller hjelp Gud forby. Vi vil bare ha en liten smule varme: en telefon, et besøk, et vennlig ord. Men ikke engang det får vi. Telefonen er stille, døren åpner seg ikke, og i brystet vokser en kald ensomhet.
Nå sitter jeg og ser ut på høstregnet gjennom vinduet og tenker: Er dette alt? Er vi, som ga barna våre hver eneste pust, dømt til å bli glemt? Kanskje er det på tide å slutte å vente på at de skal huske oss, og heller vende blikket mot oss selv? Nå, i en alder av 65, står Erik og jeg på et veiskille. Fremtiden er ukjent, men et sted i horisonten glimter det en anelse av håp vårt eget, ikke noen andres. Hele livet har vi satt oss selv sist, men har vi ikke fortjent en dråpe glede for oss selv? Jeg vil tro at svaret er ja. Jeg vil lære å leve på nytt, for oss to, så lenge hjertene våre slår. Hvordan akseptere denne tomheten og finne lyset i den? Hva tror du?
