**Dagboken min 15. oktober**
Hvorfor sa jeg ja til at sønnen min og svigerdatteren skulle flytte inn hos meg? Jeg vet det ikke selv ennå.
Jeg heter Vera Olsen, bor i en to-roms leilighet i en rolig del av Trondheim. Jeg er sekstitre år, enke, og pensjonen min er beskjeden, men den rekker til livets opphold. Da sønnen min Erik giftet seg for to år siden, var jeg, som enhver mor, lykkelig. Han er ung bare trettien år, og svigerdatteren min, Ingrid, er litt yngre. De ble gift, sverget evig troskap, men de hadde ingensteder å bo. Ingen egen bolig. De sa: «Mamma, kan vi bo hos deg en stund? Snart sparer vi nok til egenkapitalen til et lån, og så flytter vi.»
Som en dumming ble jeg henrykt jeg tenkte at jeg skulle få passe på barnebarna. Så jeg lot dem bli. Men nå vet jeg ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne situasjonen. For den «lille stunden» har blitt to år, og ingen av oss har et godt liv lenger.
Først prøvde jeg å holde meg unna. De er unge, de må venne seg til ekteskapslivet. Jeg forstyrret ikke, lagde mat til dem, vasket klær, gjorde alt som det skulle være. Så ble Ingrid gravid. Det var tidlig, men jeg tenkte om Gud vil det, må det være en grunn. Så kom barnebarnet mitt, Markus. En herlig gutt. Men da han ble født, forsvant alle sparepengene. Alle vet hvor dyrt det er å ha barn: bleier, melk, grøt alt koster, og Ingrid vil bare ha merkevarer, alltid ferskt, bare importert.
Jeg er villig til å hjelpe. Men jeg er ikke hushjelpen. Likevel har jeg blitt barnevakt, kokk og stuepike i én. Den unge moren er «så sliten». Det virker som Markus ikke lar henne sove. Så hun ligger til langt ut på morgenen, klamret til telefonen. Barnet sitter i parken. Hun på sofaen. TV-en på, lunsjen laget av meg, gulvet vasket, barnebarnet badet. Og Ingrid klager over at hun er «helt utslitt».
Og sønnen min? Erik går på jobb og kommer hjem med hengende hode, sier ikke et ord. Når jeg prøver å snakke med ham, unviker han meg. «Mamma, blande deg ikke inn,» sier han. Og Ingrid oppfører seg som om hun eier huset. Jeg sier én ting, hun svarer med tre. Alltid i en skarp tone. Så sier Erik at jeg «kveler» kona hans. Kveler! Som om jeg ikke hjelper dem så mye jeg kan!
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg sier til Erik: «Dere må finne en leilighet. Jeg er lei.» Han svarer: «Vi har ikke penger, mamma.» Jeg foreslo å bytte leilighet: Jeg kunne bo i et hybel, mens de sparte til egenkapital og levde som voksne. Tok ansvar for sitt eget liv. Jeg kunne hjelpe litt med barnebarnet, når jeg hadde mulighet. Men nei, sønnen min nikker bare, men ingenting skjer.
Jeg forstår at de er unge, at det er vanskelig. Men jeg er ikke av stål. Jeg har høyt blodtrykk, leddsmerter, søvnløshet. Men hvis de trenger meg, står jeg klar, drar til sykehuset, hjelper til, passer Markus i dagevis. Når jeg sier jeg er sliten, ser de på meg som om jeg er en forræder.
Nylig ble det et stort krangel. Jeg våknet om morgenen, ryddet på kjøkkenet, lagde grøt til Markus, som vanlig. Ingrid kom ut og utbrøt: «Hvorfor lagde du denne grøten igjen? Jeg vil ha den fra pakke!» Jeg holdt meg ikke tilbake. Jeg sa at jeg var bestemor, ikke en matrobot. At de burde forsørge sin egen familie. Hun gråt, sønnen min tok hennes parti, de smelte igjen døren og gikk. En time senere kom de tilbake som om ingenting hadde skjedd. De ba ikke en gang om unnskyldning.
Nå våkner jeg hver dag og tenker: Hvorfor lot jeg dem bli? Hvorfor insisterte jeg ikke fra starten? Kanskje fordi jeg er mor. Fordi jeg elsker sønnen min. Og mer og mer tenker jeg jeg elsker ham, men jeg er utmattet. Når jeg sitter og tar blodtrykksmedisinene, lurer jeg på er det på tide å kaste dem ut? Det vil gjøre vondt, men kanskje blir jeg ikke gal av det.
Og si meg er jeg den eneste naive? Eller er det andre på min alder som går i samme felle?
