Hvor skal dere? Vi har kommet for å besøke dere!
«Jeg hater søsteren din!» utbrøt Ingrid og rynket nesen. «Hun gjør meg så forbanna!»
«Du er ikke den eneste,» svarte Magnus og støttet sin kone.
«Hun blander seg i alt og tror hun vet alt. Du skulle sett det triumferende fjeset hun trekker når hun klarer å gjøre meg til latter,» knurret Ingrid mellom tennene. «Enten er det oppdragelsen min som er dårlig, eller så er sminken min gammeldags»
«Hun har alltid vært sånn,» trakk Magnus på skuldrene. «Dessverre er det mors skyld. Hun har latt henne få viljen sin og skjemt henne bort.»
«Heldigvis bor vi hundre kilometer unna familien din,» sa Ingrid og himlet med øynene.
Svigermoren, Solveig, og svigersøsteren, Maren, bodde i byen, mens Magnus og Ingrid hadde et lite hus i en landsby i nærheten.
De to kvinnene var enker og delte en leilighet, så hver gang Magnus og Ingrid besøkte moren hans, måtte de også møte Maren.
Magnus søster kunne ikke fordra svigersøsteren sin, og kranglene mellom dem var uunngåelige.
De første gangene bet Ingrid tennene og sa ingenting, men etter hvert begynte hun å svare tilbake, spesielt da hun merket at Solveig også begynte å kritisere henne.
Hvert besøk endte i bråk, og paret bestemte seg for å slutte å besøke Magnus familie.
Det tok ikke lang tid før Solveig la merke til det og ringte sønnen sin for å kreve en forklaring.
«Hvorfor kommer dere ikke lenger? Det er to uker siden vi så deg. Tror du ikke mor og søster savner deg?» skjente hun.
«Vi har mye å gjøre, ingen tid,» svarte Magnus kort og ville ikke gå i detaljer.
«Hva er det som er så viktig?» spurte Solveig mistenksomt. «Forbyr kona deg? Forrige gang så hun ut som om hun hadde svelget en hel sitron.»
«Som sagt, vi har ting å gjøre,» svarte Magnus og avsluttet samtalen fort.
Men en time senere ringte Solveig igjen for å si at hun og Maren skulle stikke innom.
«Hvorfor det?» undret Magnus.
«Vi skal besøke en gammel venninne i nærheten, og siden dere ikke kommer til oss, kan vi like godt se dere også,» forklarte Solveig bestemt.
Magnus ble straks blek. Han hadde holdt seg borte nettopp for å slippe at de skulle dukke opp hos ham.
«Vi er nok ikke hjemme,» sa han og håpet å få dem til å ombestemme seg.
«Hvor skal dere da?» spurte Solveig irritert. «Jeg tror rett og slett dere ikke vil se oss. Hvis det er tilfellet, si det nå.»
«Vi skal på bursdag,» løy Magnus fort.
«Jaså, selv om mor og søster ikke kommer på besøk hver dag,» sa hun bittert før hun la på.
Magnus følte seg skyldig, men når han tenkte på hvordan de behandlet Ingrid, gikk bekymringen over.
Han sa ikke noe til kona for å spare henne for stress, men tre timer senere innså han at det var en feil. Da døra klappet, gikk Ingrid for å åpne.
Da hun så de hånlige smilene til svigermor og svigersøster, ble hun forvirret. Hun hadde ikke ventet dem.
Magnus, som plutselig husket moren og søsteren, skyndte seg til gangen.
«Ingrid, er du klar? Du er jo ikke engang ferdig påkledd!» sa han og lot som han ikke så de uønskede gjestene.
«Klar til hva?» spurte Ingrid forvirret.
«Bursdagen. Har du glemt det?» smilte Magnus anspent. «Å, mor, Maren, hva gjør dere her?»
«Vi kom, som jeg sa på telefonen,» svarte Solveig rolig. «Kan vi komme inn, eller skal vi stå her i døra?»
«Nei, dessverre, vi skal ut. Ingrid, gå og kle på deg,» sa Magnus og tok henne i hånden.
Ingrid sendte ham et spørrende blikk, og da han blunket, skjønte hun at han prøvde å få dem til å gå.
«Hvor skal dere? Vi har kommet for å se dere!» sa Maren og korset armene. «Er det ikke litt sent å dra på bursdag?»
«Nei, vi må være der før åtte,» sa Magnus bestemt. «Vi har bare en halvtime på oss.»
«Skal du gå dit i hjemmetøyet?» lo Solveig og pekte på sønnens klær.
«Fy flate, jeg glemte å skifte!» sa Magnus og skyndte seg på soverommet.
Maren og Solveig vekslet et skeptisk blikk.
De trodde ikke på at de virkelig skulle på bursdag.
De var sikre på at paret hadde funnet på en unnskyldning for å bli kvitt dem.
«Kan dere ikke bare avlyse?» spurte Solveig da sønnen kom tilbake ferdig påkledd.
«Nei, dessverre,» svarte Magnus og rettet på skjortekragen. «Vi har lovet å komme, og middagen er allerede betalt. Kom tilbake neste uke.» Han visste moren ville bli fornærmet og si nei.
«Kanskje vi kan vente her til dere kommer tilbake?» foreslo Maren og så seg rundt.
«Nei, hvorfor det?» sa Magnus bestemt. «Dere har vel andre steder å være?»
«Jo, men hos deg er bedre enn hos en gammel dame,» sa Solveig med et lite latterforsøk. «Forresten var hun ikke særlig glad for å se oss sist.»
«Skal jeg kjøre dere til busstasjonen?» foreslo Magnus og håpet de ville gå.
«Det er ingen busser til byen nå, og du har jo ikke tid,» sa Maren lurt.
«Jeg kan booke et hotellrom til dere,» sa Magnus. «Det er dessverre det eneste jeg kan tilby.»
Solveig rynket pannen, skuffet over svaret. Hun hadde håpet de kunne bli.
«Så hotell, da?» sa Maren fornærmet. «Er du redd for å la oss være alene i leiligheten din? Tror du vi skal stjele?»
«Nei, vi vil bare ikke ha noen her når vi er borte,» sa Ingrid. «Vi liker det bedre sånn.»
«Jeg kan kjøre dere dit,» sa Magnus for å berolige dem.
«Ikke bry deg!» sa Solveig og gikk mot døra.
Maren fulgte etter og klagde høyt over broren og svigersøsteren.
Da Magnus og Ingrid så gjennom vinduet at de hadde gått, slapp de ut et lettelsens sukk.
Løgnen om bursdagen var ikke lenger nødvendig.
Solveig og Maren tok en taxi tilbake til byen og bestemte seg for å kutte kontakten med de uhøflige slektningene.
Magnus tenkte bare på dem da han hadde en legetime i byen og lette etter et sted å spise.
Maren åpnet døra, og da hun så broren, sa hun kort at de skulle ut og ikke ville la en fremmed være alene hjemme.
Magnus skjønte med bitterhet at moren og søsteren var dypt såret.
Etter det ble forholdet mellom dem aldri det samme.
