Fryktet at de skulle ta meg tilbake…

Det føltes som om jeg skulle bli tatt tilbake

Da jeg først så henne, satt hun helt inntil veggen. Hun gjødde ikke, ba ikke om oppmerksomhet, nærmet seg ikke. Hun bare satt der, med snuten ned i hjørnet. De andre hundene hoppet, strakte potene gjennom gitteret, noen hylte, en annen gikk rundt i sirkler. Men hun helt lydløs.

«Hun har vært her lenge,» sa frivilligen. «Åtte år. Kom hit som valp, og ble her. To ganger har hun blitt tatt med, men begge gangene kom hun tilbake. Første gang etter en dag, andre gang etter en uke. Det gikk ikke. Hun er stille. Leker ikke. Gleder seg ikke.»

Jeg sto der med hendene i lommene, ellers hadde jeg begynt å riste.

«Hva heter hun?»

«Først het hun Bobik. Så Tiska. Nå kaller vi henne bare det som står på kortet: Archi. Men jeg tror ikke hun bryr seg. Hun reagerer bare på lyden av matposen.»

Jeg vet ikke hvorfor jeg dro. På et punkt ble ensomheten bare for mye. Etter morens død ble leiligheten tom for liv. Ingen lyder, ingen bevegelse. Bare vannkjelen om morgenen, radioen på kjøkkenet. Og tomheten.

Vennene mine rådet meg å skaffe meg noen. En fisk, kanskje, eller en papegøye. Så jeg dro til dyrehjemmet.

Og så så jeg henne.

«Kan jeg prøve?» spurte jeg usikkert.

Frivilligen nikket bare. Ti minutter senere sto vi ved utgangen: hun i bånd, jeg med papirene i lomma. Ingen trodde dette ville vare lenge. Ikke engang jeg.

Hun dro ikke i båndet, prøvde ikke å løpe foran. Hun gikk bare ved siden av meg, som om hun kjente veien. Etter hvert snublet hun i trappen, mistet fotfestet. Jeg sa: «Forsiktig,» men hun reagerte ikke ikke et blikk, ikke en ørebevegelse. Bare trakk pusten dypere.

Hjemme la jeg en gammel dyne ved radiatoren. Vann og mat i skålene. Hun nærmet seg, luktet, satte seg, så på meg, og så på døren. Lenge. Som om hun sjekket om den var låst.

Natten ble jeg wakenet av en knirkelyd. Hun lå foran døren, våken. Hodet på potene, øynene åpne. Som om hun ventet på å bli tatt tilbake.

«Archi du er hjemme. Alt er greit,» hvisket jeg.

Hun rørte seg ikke.

Slik gikk de to første ukene. Hun spiste, gikk tur, men var stille. Ikke en lyd. Hun så alltid på meg. Som om hun spurte: «Får jeg bli lenge?»

Hun hoppet aldri opp på sofaen. Ikke engang når jeg vinket, kalte, slo på putene. Hun sto bare ved siden av meg. Så gikk hun tilbake til døren og sov der.

«Har du fått ny hund?» spurte naboinnen Valborg da hun så oss på gaten. «Fin men så fremmed.»

Jeg nikket. Hun hadde rett det var som om hun ikke hørte hjemme. Hun kom ikke herfra og ville ikke bli.

Hun spiste ikke fra hånden. Tok ikke belønninger. Bare fra skålen, og bare når ingen så på.

Jeg snakket til henne som til et menneske.

«Mamma drømte om å ha hund. Men hun var redd for å binde seg. Hun sa hun ikke kunne håndtere tapet. Og nå er du her. Jeg tror hun hadde likt deg. Hun visste hvordan man håndterer sårede sjeler. Hun jobbet hele livet med slike på hjemmet.»

Hun blunket, som om hun forsto.

«Hvis du vil bli. Jeg venter ikke på noen lenger. Og du trenger ikke det heller.»

Hver morgen fulgte hun meg til døren. Satte seg ved siden av meg mens jeg tok på skoene. Hun klynket ikke, logret ikke med halen. Bare så på meg. Og ventet.

Når jeg kom hjem, lå hun på terskelen. Hun rørte ikke maten eller vannet før hun var sikker på at jeg virkelig var hjemme.

«Tror du jeg ikke kommer tilbake?» spurte jeg. «Men jeg kom jo tilbake. Jeg kommer alltid tilbake.»

Hun skvatt av høye lyder. Fyrverkeri, barneskrik, motorsykkelbråk. Hun stivnet, dro i båndet, og trakk seg unna. Hun løp ikke bare forsvant.

«Det er ingenting, Archi. Bare en lyd. Bare en lyd.»

Hun trakk halen under seg, som om hun ville forsvinne.

I den tredje uken gjø