Flyttemennene parkerte lastebilen ved det falne huset og ble stående som om lynet hadde slått ned da de gjenkjente kvinnen som åpnet døren den forsvunne popstjernen.
«Tor, har du sett bestillingen? Et helt møbelsett! Femte etasje uten heis! For disse pengene kunne kunden bært det selv!» Knut kastet fra seg papirene på dashbordet.
«Slapp av,» svarte Tor rolig mens han sikret lasten. «Dette er siste jobb i dag. Kona har lovet fårikål.»
«Din kone har det godt, mens ryggen min kommer til å hate meg,» Knut sukket og stirret på de grå blokkene utenfor. «Hvem velger femte uten heis?»
Tor smilte. «Men tenk på utsikten. Og ingen som tramper over deg.»
Lastebilen svingte inn på en bakgård i Bjerke, der nye bygg blandet seg med gamle murhus. Tor stanset ved en forfallen oppgang.
«Vi er her.»
De lastet av trallen mens Knut ringte kunden. «Hallo, frøken Solberg? Vi er fra Møbeltransport. Ja, vi er nede. Greit.»
Døren gikk opp, og en kvinne i førtiårene kom ut enkel i jeans og genser, mørkt hår i en rotete knute. Hun smilte vennlig. «Kom inn. Femte etasje.»
De begynte å bære sofaen først, den klumpete, men ikke tungeste delen. «La meg hjelpe,» sa kvinnen plutselig da de svingte i trappen.
«Nei da, frøken Solberg,» sa Tor. «Dette er jobben vår.»
«Men trappen er knall,» insisterte hun og løftet hjørnet.
Noe i stemmen hennes fikk Knut til å rynke pannen. Den var vagt kjent en drømmeaktig klang han ikke kunne plassere.
Femte etasje føltes som en evighet. Da de endelig nådde døren, pustet Knut tungt. «Hvorfor bygger folk uten heis?»
Leiligheten var lys og åpen, med et flygel i hjørnet. «Spiller du?» spurte Tor mens de satte fra seg sofaen.
«Litt,» sa hun avmålt. «Bare for moro skyld.»
Efter å ha bragt inn det siste bordet, kunne Knut ikke dy seg: «Unnskyld, men har vi møttes før?»
Hun stivnet litt. «Nei, første gang.»
I det samme spilte radioen i bakgrunnen en gammel hit en sang som en gang toppet listene. En stemme sang om kjærlighet og savn.
Knut snudde seg brått. «Marit Stjerneskudd! Det er deg!»
Tor mistet nesten taket i hylledøren. «Faen! Det er jo henne! Hun som forsvant!»
Kvannen ble blek, men rolig. «Dere tar feil. Jeg heter Solveig Solberg.»
«Kom igjen,» Knut lo vantro. «Jeg kan alle sangene dine! Ikke gå, Siste regn, Stjerneskinn Kjæresten min elsket dem! Og så forsvant du!»
Marit eller Solveig sukket og satte seg på den nye sofaen. «Greit. Men vær så snill å ikke fortell noen.»
Hun tilbød te, og selv om det var mot reglene, kunne de ikke si nei.
«Hvorfor forsvant du?» spurte Tor.
Hun drakk en slurk før hun svarte. «Stemmen min svikta. Legene sa jeg måtte velge mellom operasjon eller hvile. Jeg valgte å forsvinne.»
«Men hvorfor ikke si ifra til fansen?»
«Fordi jeg ville begynne på nytt,» sa hun lavt. «Musikkbransjen var ikke som før. Alt handla om tall, ikke om følelser. Jeg gikk lei av å være et produkt.»
Hun fortalte at hun hadde bodd på landet i årevis, underviste barn i sang, og nå bodde hun her en anonym tilværelse med flygelet sitt.
«Men savner du ikke scenen?» spurte Knut.
«Noen ganger,» innrømmet hun. «Men friheten er verdt det. Jeg er meg selv nå.»
Da de gikk, lovet de å tie. Men på vei ned trappen lo Tor. «Tenk, vi møtte en legende i dag.»
«Ja,» sa Knut. «Og kanskje har vi det bedre enn vi tror.»
De kjørte vekk i mørket, mens i femte etasje begynte Marit å spille en ny melodi en sang om å finne seg selv igjen.
