Familiens hemmelige oppskrift
«Skal du virkelig gifte deg med en du har møtt på nettet?» Mai-Britt Solberg gransket sin fremtidige svigerdatter med en skepsis som om hun hadde forsøkt å snike inn en falsk hundrelapp i huset. Blikket hennes, tungt og vurderende, gled over Alvas enkle frisyre og hennes beskjedne kjole. «Dere kjenner jo knapt hverandre!»
Alva kjente gåsehuden kravle oppover ryggen. De satt på kjøkkenet i den lille leiligheten hvor Martin hadde vokst opp. Kjøkkenet var trangt, men hyggelig og blendende rent. Det luktet vanilje og gammelt parkett.
«Mamma, nå får du holde opp,» sa Martin og la en arm rundt Alvas skulder. «Vi møttes ikke på nettet, men i en bokklubb. Vi snakket bare litt på nett først. I et halvt år! Og Alva er fantastisk!»
Historien deres gikk slik: Alva hadde en liten blogg om glemte, gamle bøker. Martin, en programmerer med en stille lidenskap for klassikerne, hadde falt over en av hennes innlegg om «Brødrene Karamazov». Diskusjonen deres hadde flyttet seg til private meldinger, og deretter til lange telefonsamtaler. De oppdaget at de lo av de samme vitsene, satte pris på de samme tingene stillhet, ærlighet, lukten av bokstøv. Den første møtet ved Ibsen-statuen var ikke en date, men en fortsettelse av samtalen. Han følte seg overraskende hjemme med Alva. Hun så i ham en litt sjenert mann med en dyp indre verden.
«Fantastisk,» fnøs Mai-Britt og ristte med skjeen i porseleankoppen for å understreke poenget. «Men hun er jo fra en annen by, uten jobb her, og hvem vet hva hun egentlig tenker på? Jeg har oppdratt sønnen min, og så kommer det plutselig en eller annen»
Alva bet tennene sammen, men sa ingenting.
Hun hadde allerede skjønt det: svigermoren så henne ikke som et menneske, men som en abstrakt trussel en fremmed jente som ville stjele sønnen hennes. Mai-Britt var en kvinne hvis liv besto av klare regler og en kompromissløs kamp mot svakheter. Etter at mannen hennes døde for fem år siden, hadde hun strammet grepet om sin eneste sønn.
De første forsøkene på å bli venner med svigermoren hadde mislykkes.
Da Alva, i et forsøk på å gjøre et inntrykk, bakte et eplekake med kanel og kardemomme, «som bestemoren hennes pleide å lage», tok Mai-Britt en liten bit og mumlet:
«For søtt. Slik lager vi det ikke i vår familie.»
Da Alva tilbød å hjelpe til med vårrengjøringen, kom det et tørt:
«Trengs ikke. Jeg vet selv hvor alt skal være. Ellers vil jeg bruke et halvt år på å finne ting.»
Alene med Alva på soverommet, omgitt av skipmodeller og fysikkbøker, kunne Martin bare slå ut med hendene:
«Ikke ta det for tungt. Mamma er bare sånn. Kjærlig, men piggete som et piggsvin.»
«Jeg prøver,» svarte Alva lavt og så ut på de enslige balkongene. «Men det er tungt å leve i en kald krig, og vi har ikke råd til å flytte snart.»
Men Alva ga ikke opp. Hun var av den typen som tror at enhver festning har en hemmelig dør.
En lørdagsmorgen, mens Mai-Britt tørket av hyllene, tok hun frem et gammelt fotoalbum og begynte å bla. Alva spurte om lov og satte seg ned ved siden av henne. Plutselig la hun merke til at svigermoren stanset ved et gulnet bilde av seg selv, ung og smilende, sammen med en mørkhåret mann.
«Hvem er det?» spurte Alva forsiktig.
Mai-Britt skvatt, som om hun var blitt tatt i å gjøre noe forbudt.
«Min bror, Arne,» sukket hun, og i stemmen hennes var det plutselig ikke pigger, men en trøtt sorg. «Vi… kranglet. For tjue år siden, kanskje mer.»
«Hvorfor?» våget Alva å spørre, redd for å skremme bort øyeblikket.
«På grunn av dumskap. Vi kranglet om en liten tomt etter foreldrene. Begge stakk hodet i sanden som stabbesteiner. Han sa vonde ord, jeg svarte med det samme. Og sånn ble det. Vi bor i samme by, men som i forskjellige verdener.»
Alva sa ingenting, men i hodet hennes begynte en plan å ta form. Hun husket at Martin en gang i forbifarten hadde nevnt at moren hans hadde blitt enda mer tilbaketrukket etter den krangelen.
En uke senere, da hun møtte den pratsomme naboende tante Rita i oppgangen, «tilfeldigvis» snakket Alva om mannens familie.
«Å, Mai-Britt og Arne!» utbrøt naboende og slo hendene sammen. «De var jo uatskillelige! Arne bor i den nye drabantbyen nå. Han var så syk i fjor, måtte gjennom en hjarteoperasjon. Barna hans er i Bergen, så han er helt alene, stakkars.»
Den kvelden, mens Martin leste og Mai-Britt strikket votter, begynte Alva forsiktig:
«Mai-Britt, visste du at broren din hadde en hjarteoperasjon i fjor?»
Strikkepinnene stanset. Mai-Britt ble blek:
«Hva?! Hvordan vet du det?»
«Tante Rita fortalte det i dag. Hun sa han trengte hjelp, men det var ingen som kunne hjelpe ham»
Mai-Britt svarte ikke. Hun gikk stille inn på soverommet sitt. Alva hørte henne gå frem og tilbake på gulvet. Resten av kvelden var spent og stille.
Neste morgen, til vanlig sen til å stå opp, var Mai-Britt tidlig på bena.
«Jeg skal besøke en venninne,» mumlet hun og tok på seg sin fineste frakk.
Hun kom tilbake sent på kvelden. Øynene var røde av gråt, men det var ingen kulde i dem. Ansiktet var annerledes forvirret og mykt. Da hun så Alva på kjøkkenet, stanset hun i døren:
«Takk,» sa hun kort og presset, før hun forsvant, ute av stand til å si mer.
Det viste seg senere at hun hadde tatt bussen til brorens hus. Hun hadde stått i en halvtime utenfor inngangen, uten å våge å ringe på. Så tok hun mot til seg. Broren åpnet døren, og de sto litt og så på hverandre, to gråhårede, sta mennesker. Så falt de i hverandres armer og gråt, mens de minnes barndommen og lo av hvor dumme de gamle kranglene virket nå.
«Du har rett,» sa Mai-Britt plutselig noen dager senere, mens de drakk kveldste. Hun snakket lavt, mens hun stirret på dampen som steg fra koppen. «Noen ganger må man bare ta det første skrittet. Tjue år i taushet på grunn av en liten jordlapp… Dumt.»
Fra den dagen ble hun mykere mot Alva. Ikke som mot en fremmed, men som mot en av familien. En dag
