Etter at han hadde gått nedover skråningen mot vannet, vurderte Mikael kattenes sjanser til å overleve. Den jevne strømmen i elven, presset mellom bratte klipper, spredde en følelse av ro. De monotone bølgene som skvulpet mot steinene hørtes ut som en advarsel: «En halvtime en halvtime til slusene åpnes» Mikael kjente dette tegnet godt.
En kilometer oppover lå demningen til det lokale kraftverket. Vårflommen hadde fylt reservoaret over kapasitet, og dagen før hadde de sendt varsel til alle gårder nedstrøms snart ville de begynne å slippe ut mer vann, og elven ville stige. De forventet ikke flom, for breddene var bratte, men de lavereliggende engene ville midlertidig bli oversvømmet. Mikael visste at det ikke skadet å sjekke pumpestasjonen en gang til kanskje noen feste var løsnet.
Han haltet mens han gikk rundt, med den høyre protesen sin som knirket svakt. Alt var i orden. Han hadde allerede strammet rørene og gjerdet dagen før, men en ekstra sjekk skadet aldri. Han tok av seg skyggeluen, strøk over det kortklipte, grå håret, bredte ut et lite teppe på en stein og satte seg, mens han masserte stumpen. Beinet gjorde vondt hver værendring minnet ham på det. Mikael tente en sigarett og ventet. Han likte å se på når slusene ble åpnet. Først kom en fjern brusing, så dukket det opp en hvit skumvegg, og plutselig skylte en enorm vannmasse ned, feide med seg greiner, søppel og fjorårets løv. Elven så ut til å våkne til live mens den ble kvitt det gamle.
Han tok av seg protesen, la den ved siden av seg og fulgte med mens en fallet tre sakte fløt på vannet ville det synke eller ikke? Halvveis satt det fast på en grunne. «Sittende fast,» konkluderte Mikael. Om ti minutter, når flommen kom, ville den bli feid vekk. Men så la han merke til noe merkelig: mellom greinene krøp en liten skikkelse. Han lente seg frem og så at det var en katt. Grå, våt, skjelvende og desperat prøvde den å komme seg høyere opp. Nå satt den på den høyeste grenen, omtrent tjue meter fra land, og klørne holdt hardt om kvisten.
«Stakkars liten,» tenkte Mikael. «Om ti minutter åpnes slusene den overlever ikke.» Han festet protesen fort og målte avstanden til treet. Redningen var nesten umulig, men han kunne ikke la være. Det blikket redd, men likevel håpefullt hadde han sett et sted før.
For nesten tretti år siden hadde Mikael vært kontraktsoldat. Som sersjant på en «varm» utpost patruljerte han sammen med en ung soldat, Didrik. De klatret oppover en smal sti i fjellet. Didrik løp foran og ble truffet av en skarpskytter kneet ble knust. Han falt, skrek av smerte. Mikael husket det blikket en stum nødrop, og innsikten om at enhver redningsaksjon kunne koste dem begge livet.
Uten å nøle skjøt han mot den antatte stillingen for å avlede oppmerksomheten, før han løp til sin kamerat. Kulene suste forbi ham, en strøk til og med over hjelmen. Men det lyktes han dro Didrik bak en stein mens troppen dekket dem med røyk. Senere den natten tråkket han selv på en mine Siden den gang hadde de begge mistet et bein: den ene høyre, den andre venstre.
Mikael rev av seg vinterjakken, grep teppet og gikk ut i det isnende vannet. Kulden brant mot huden, pusten stanset, men det var for sent å snu. Han kravlet mot treet, mens han bet tennene sammen for å unngå å skjelve. Vannet nådde ham allerede til livet. Fra oven hørte han lyden av åpne sluser.
«Kom an, pus, ikke vær redd!» gryntet han og rakte ut armen.
Katten, som om den forsto, hoppet mot ham og klo seg fast i skulderen hans. Smerten skar gjennom ham, men han bare stønnet: «Hold ut.» Han snudde og begynte å vasse tilbake, mens beina knelte under ham. Kulden lammet kroppen, protesen gjorde det vanskelig, og kreftene sviktet. Bruset fra vannet ble sterkere bølgen var nesten over dem. Mikael kjente land under føttene, tok ett skritt til, så kollapset han og mistet bevisstheten. Det siste han så var at katten hoppet opp på land.
Han våknet ved en bål. En tekanne putret ved siden av ham, og katten nå tørr satt og varmet seg ved flammen.
«Sånn skal det være, jeg lar deg ikke være alene og før jeg vet ordet av det, havner du i trøbbel,» knurret en kjent stemme. Det var Didrik, den samme gamle vennen, bare med grå tinninger nå. «Jeg fikk så vidt dratt deg opp etter kragen.»
Mikael nippet til den varme teen og varmet seg under jakken. Katten gnurret stille mot kneet hans.
«Ikke kjef
